Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then answered Job, and said,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Truly I know that it is so: and how could a mortal be righteous before God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he were desirous to enter into a contest with him, he could not give him one answer out of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
He is wise of heart, and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and escaped unscathed?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
[He it is] who removeth mountains, and they know it not, yea, when he overturneth them in his anger;
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Who shaketh the earth loose out of her place, that her pillars tremble;
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Who speaketh to the sun, and he shineth not, and around the stars he placeth a seal;
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Who spread out the heavens by himself alone, and treadeth upon the hillocks of the sea;
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Who made the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers the south;
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Who doth great things which are quite unsearchable, and wonders which are quite without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo, were he to go past by me, I should not see him; and were he to pass along, I should not perceive him.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Behold, were he to snatch aught away, who could hold him back? who would say unto him, What dost thou?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God will not withdraw his anger: beneath him sink down the helpers of the proud.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less then could I answer him, and select my words [to contend] with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Whom, were I even righteous, I could not answer? to him that condemneth me I could [only] make supplication.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Or were I to call, and he would answer me, I could yet not believe that he would give ear unto my voice—
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
He that bruiseth me with [his] tempest, and multiplieth my wounds without a cause.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He suffereth me not to recover my breath; but feedeth me overmuch with bitter things.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If it regard strength, lo, he is the powerful; and if justice, who will cite him for me to appear?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
If I were righteous even, my own mouth would condemn me: were I innocent, it would still prove me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
I am innocent; I will not have regard for myself: I will despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
One thing is [certain], therefore have I said it, The innocent and the wicked he bringeth to their end.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If a scourge should slay suddenly, he will mock at the trial of the guiltless.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Is a land given up into the hand of the wicked? he covereth the faces of its judges: if this be not the truth, who is it then?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
And my days pass swifter than a runner: they flee away, they see no happiness,
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They hasten along like pirate ships: like the eagle that stoopeth down upon his food.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, I will forget my complaint, I will leave off my sorrowful countenance, and recover my cheerfulness:
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
O then would I be in dread of all my pains; I know that thou wilt not declare me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
I must ever be guilty: why then should I fatigue myself for nought?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I were to wash myself in snow-water, to cleanse myself in the purity of my hands:
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Even then wouldst thou plunge me in the ditch, that my own clothes would render me abhorred.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For he is not a man, like me, that I could answer him, that we should enter together into a contest.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
There is no one who can decide between us, who could lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him but remove from me his rod, and let not his dread terrify me:
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Then would I speak, and not fear him; for the like I feel not within me.
