Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
And Job answered and said,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Of a truth I know it is so; but how can man be just with God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If he shall choose to strive with him, he cannot answer him one thing of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
He is wise in heart and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and had peace?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Who removeth mountains, and they know it not, when he overturneth them in his anger;
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Who shaketh the earth out of its place, and the pillars thereof tremble;
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Who commandeth the sun, and it riseth not, and he sealeth up the stars;
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Who alone spreadeth out the heavens, and treadeth upon the high waves of the sea;
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Who maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers of the south;
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Who doeth great things past finding out, and wonders without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Lo, he goeth by me, and I see [him] not; and he passeth along, and I perceive him not.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Behold, he taketh away: who will hinder him? Who will say unto him, What doest thou?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God withdraweth not his anger; the proud helpers stoop under him:
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How much less shall I answer him, choose out my words [to strive] with him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Whom, though I were righteous, [yet] would I not answer; I would make supplication to my judge.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
If I had called, and he had answered me, I would not believe that he hearkened to my voice, —
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
He, who crusheth me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He suffereth me not to take my breath, for he filleth me with bitternesses.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Be it a question of strength, lo, [he is] strong; and be it of judgment, who will set me a time?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
If I justified myself, mine own mouth would condemn me; were I perfect, he would prove me perverse.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Were I perfect, [yet] would I not know my soul: I would despise my life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
It is all one; therefore I said, he destroyeth the perfect and the wicked.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
If the scourge kill suddenly, he mocketh at the trial of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth is given over into the hand of the wicked [man]; he covereth the faces of its judges. If not, who then is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
And my days are swifter than a runner: they flee away, they see no good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They pass by like skiffs of reed; as an eagle that swoops upon the prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I say, I will forget my complaint, I will leave off my [sad] countenance, and brighten up,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I am afraid of all my sorrows; I know that thou wilt not hold me innocent.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Be it that I am wicked, why then do I labour in vain?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I washed myself with snow-water, and cleansed my hands in purity,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
Then wouldest thou plunge me in the ditch, and mine own clothes would abhor me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For he is not a man, as I am, that I should answer him; that we should come together in judgment.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
There is not an umpire between us, who should lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let him take his rod away from me, and let not his terror make me afraid,
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
[Then] I will speak, and not fear him; but it is not so with me.
