Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
“Yes, I know that it is so, but how can a mortal be righteous before God?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
If one wished to contend with God, he could not answer Him one time out of a thousand.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
God is wise in heart and mighty in strength. Who has resisted Him and prospered?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
He moves mountains without their knowledge and overturns them in His anger.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
He shakes the earth from its place, so that its foundations tremble.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
He commands the sun not to shine; He seals off the stars.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
He alone stretches out the heavens and treads on the waves of the sea.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
He is the Maker of the Bear and Orion, of the Pleiades and the constellations of the south.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
He does great things beyond searching out, and wonders without number.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Were He to pass by me, I would not see Him; were He to move, I would not recognize Him.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
If He takes away, who can stop Him? Who dares to ask Him, ‘What are You doing?’
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
God does not restrain His anger; the helpers of Rahab cower beneath Him.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
How then can I answer Him or choose my arguments against Him?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
For even if I were right, I could not answer. I could only beg my Judge for mercy.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
If I summoned Him and He answered me, I do not believe He would listen to my voice.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
For He would crush me with a tempest and multiply my wounds without cause.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
He does not let me catch my breath, but overwhelms me with bitterness.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
If it is a matter of strength, He is indeed mighty! If it is a matter of justice, who can summon Him?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Even if I were righteous, my mouth would condemn me; if I were blameless, it would declare me guilty.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Though I am blameless, I have no concern for myself; I despise my own life.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
It is all the same, and so I say, ‘He destroys both the blameless and the wicked.’
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
When the scourge brings sudden death, He mocks the despair of the innocent.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
The earth is given into the hand of the wicked; He blindfolds its judges. If it is not He, then who is it?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
My days are swifter than a runner; they flee without seeing good.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
They sweep by like boats of papyrus, like an eagle swooping down on its prey.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
If I were to say, ‘I will forget my complaint and change my expression and smile,’
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
I would still dread all my sufferings; I know that You will not acquit me.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Since I am already found guilty, why should I labor in vain?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
If I should wash myself with snow and cleanse my hands with lye,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
then You would plunge me into the pit, and even my own clothes would despise me.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
For He is not a man like me, that I can answer Him, that we can take each other to court.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Nor is there a mediator between us, to lay his hand upon us both.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Let Him remove His rod from me, so that His terror will no longer frighten me.
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Then I would speak without fear of Him. But as it is, I am on my own.
