Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Job ni bout a pathung teh,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
Hetheh doeh tie hah atangcalah ka panue, hateiteh, Cathut e hmalah bangtelamaw tami teh a lan thai han.
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Ama oun han ka ngai e awm pawiteh, avai 1,000 touh dawkvah vai touh boehai pathung thai mahoeh.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
Cathut teh, lungkaang poung e, athakaawme thayung lah ao. Ama taranlahoi lung ka patak sak e, a lam ka cawn e apimaw kaawm boi.
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Monnaw hah a puen teh, a lungkhueknae hoi a pathung torei teh, panuek awh hoeh.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Talai a onae hmuen koehoi a kâhuet teh, a khomnaw hah koung a kâhuet sak.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Kanî hah kâ a poe teh, tâcawt hoeh. Âsi angnae hah muen a ramuk.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Ama dueng lahoi kalvan hah a ramuk teh, tuipui tuicapa van a cei.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Ama ni Latum, Kangduetaphai, Baritca, hoi akalae âsinaw hah a sak.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Be panue thai hoeh e hnokalen e hai, touk thai hoeh e kângairu hnonaw hah a sak.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Ka teng vah a cei ei ama teh, ka hmawt hoeh. Na ceihlawi e hai ka panuek hoeh.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Ama ni lat pawiteh, apinimaw a haw pouh thai han. Apinimaw bangmaw na sak, atipouh thai han.
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
A lungkhueknae dawk hoi, Cathut ni kamlang takhai mahoeh toe. A khok rahim vah tami kâoup e kabawmnaw teh a tabut awh.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
Kai ni ama teh bangtelamaw, ka pathung thai han. Ama oun nahanelah, bangpatet e lawk maw kârawi han
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Bangtelah kalan nakunghai, ama teh ka pathung thai mahoeh. Kai lawkcengkung koe pahrennae doeh ka hei hnawn han.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Ka kaw pawiteh, ama ni na pato han. Ama ni ka lawk na thai pouh hane ka yuem hoeh.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Bangkongtetpawiteh, kahlî kathout ni na hmang teh, a khuekhaw awm laipalah ka hmânaw hah a kampai sak.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
Ka kâha thai laipalah, reithai hoi na kawi sak.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
A thasainae dawkvah ama teh, athakaawme lah ao. A lannae, kong dawk tetpawiteh, lawkcengnae dawk apinimaw ka hnin hah a khoe thai han.
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Ka kuep nakunghai, ka pahni ni yon na pen han, tanouk hanelah kaawm hoeh nakunghai, ka lanhoehnae hah a kamnue sak han.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Toun hoeh nahanlah ka o. Hateiteh, ka kâpanuek hoeh, ka hringnae heh ka hnueai toe.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
Be kâvan doeh. Hat dawk nahoehmaw, tamikathoutnaw hoi toun han kaawm hoeh e hoi, be raphoe han telah ka dei vaw.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Hemnae ni vai touh hoi thet boipawiteh, kayonhoehe khangnae teh, a panuikhai han.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Talai heh tamikathout e kut dawk poe lah ao teh, a lawkcengkungnaw e minhmai a ramuk. Ahni hoehpawiteh, api han na maw.
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
Ka hninnaw hateh, ka yawng e hlak hai hoe a rang, a kamleng awh teh, hawinae hmawt awh hoeh.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
Karang poung e lawng patetlah a khup teh, Mataw ni moithang a ka cawp e patetlah a rang.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
Ka phuenangnae ka pahnim vaiteh, ka lungmathoenae minhmai he ka ta vaiteh, minhmai kapancala ka o han ka ti navah,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
Ka khangnae naw pueng heh, makkhak ka taki teh, tamikayon hoeh e lah na pouk hoeh langvaih tie hah ka panue.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Yon pen e lah kaawm pawiteh, bangdawkmaw ahrawnghrang e meng ka tawk han.
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Tadamtui hoi ka kamhluk nakunghai, ka kut heh sapet hoi ka kamsin nakunghai,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
tangdong dawk na tâkhawng teh, ka khohna ni patenghai na panuet han doeh.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
Bangkongtetpawiteh, lawkcengnae koe rei cet vaiteh, ama teh ka pathung thai nahanelah, ama teh tami lah tho hoeh.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Maimouh roi e van kut ka toung hanelah, maimae rahak laicei awm hoeh.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
Kai koe e sonron lat naseh taki a thonae ni na taket sak hanh seh.
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Hatdawkvah ama taket laipalah lawk hah ka dei han. Hateiteh, kai koevah hottelah bout awm kalawn hoeh.
