Jobs 9
1 Da tok Job til orde og sa:
Job loh koep a doo tih,
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
A tueng te ka ming tangloeng dae hlanghing he Pathen taengah metlam a tang thai eh?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
Amah te oelh ham ngaih cakhaw, anih te thawngkhat ah pakhat long pataeng a doo thai moenih.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
A thinko cueih tih a thadueng khaw len rhapsat. A thuung dongah anih taengah unim aka mangkhak?
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
Tlang khaw haimo coeng tih a thintoek ah amih a maelh te khaw ming uh pawh.
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
Diklai he a hmuen lamloh tlai tih a tung khaw tuen coeng.
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
Khomik te a uen tih thoeng pawh, aisi khaw catui tloep a hnah.
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
Vaan ke amah bueng loh a cueh tih tuitunli kah hmuensang dongah a cawt.
9 som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
Ning buhol neh airhitbom khaw, tuithim tlungkawt khaw a saii neh.
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
Khenah tloel duela hno len a saii tih tae lek pawt hil ah khobaerhambae coeng.
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
Kai taeng long a pah mai akhaw ka hmu pawt tih a tinghil akhaw anih te ka yakming moenih.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
Paco cakhaw ulong anih a mael sak? Ulong long anih te, “Balae na saii,” a ti nah?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
Pathen tah a thintoek mael pawt tih Rahab aka bom rhoek khaw a hmui, a hmui ah ngam uh.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
Te dongah anih aisat te kai loh ka doo thai vetih a taengah ka ol ka coelh thai aya?
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
Ka tang cakhaw kai lai aka tloek taengah ka doo thai pawt tih rhennah ni ka bih.
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
Ka khue tih kai n'doo cakhaw ka ol a hnatun tila ka tangnah moenih.
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
Hlithae neh kai kai m'phop tih lunglilungla la ka tloh ping.
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
Ka mueihla he mael hamla kai m'pae pawt dae olkhaa ni kai n'kum sak.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
Thadueng dongah khaw len rhapsat tih laitloeknah dongah khaw unim kai aka tuentah he?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
Ka ka neh ka tang akhaw ka boe hae ni, ka cuemthuek cakhaw ka kawn hae.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
Ka cuemthuek dae ka hinglu khaw ka ming pawt tih ka hingnah khaw ka kohnue.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
Te dongah pakhat la, “Cuemthuek neh halang khaw amah loh a khah,” a ti.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
Rhuihet loh a duek sak buengrhuet kae vaengah ommongsitoe kah noemcainah te a tamdaeng.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
Diklai he halang kut ah pae tih a laitloek kah maelhmai te a khuk. Te pawt koinih amah te unim?
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
Ka khohnin khaw aka yong lakah bawn tih a yong dongah a then khaw hmuh uh pawh.
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
Sangpho canghlong bangla tinghil tih, atha bangla caak dongah cu.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
“Kai he ka kohuetnah ka hnilh pawn eh, ka maelhmai ka hlam saeh lamtah ngaidip saeh,’ ka ti akhaw,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
Ka nganboh he boeih ka rhih tih kai nan hmil mahpawh tila ka ming.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
Kai ka boe coeng dae balae tih a honghi nen he ka kohnue eh?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
Vuelsong tui dongah ka hluk vetih ka kut lunghuem neh ka cil cakhaw,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
vaam khuila kai nan nuem hae vetih ka himbai neh kamah khaw n'tuei uh ni.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
Hlang he kamah bangla a om pawt dongah anih te ka doo koinih laitloeknah la rhenten m'pawk uh ni.
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
Mamih laklo ah oltloek tih mamih rhoi soah a kut aka tloeng om pawh.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
A cungkui te kai taeng lamloh a khoe mai vetih a mueirhih loh kai n'let sak pawt mako.
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
Ka thui neh anih ka rhih pawt dae kai he kamah taengah te tlam te ka om moenih.
