< Jobs 8 >
1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
And Bildad the Shuhite answers and says:
2 Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
“Until when do you speak these things? And a strong wind—sayings of your mouth?
3 Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
Does God pervert judgment? And does the Mighty One pervert justice?
4 Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
If your sons have sinned before Him, And He sends them away, By the hand of their transgression,
5 Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
If you seek for God early, And make supplication to the Mighty,
6 hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
If you [are] pure and upright, Surely now He wakes for you, And has completed The habitation of your righteousness.
7 og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
And your beginning has been small, And your latter end is very great.
8 For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
For inquire, please, of a former generation, And prepare for a search of their fathers,
9 - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
For we [are] of yesterday, and we do not know, For our days [are] a shadow on earth.
10 de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
Do they not show you—speak to you, And from their heart bring forth words?
11 Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
Does a rush rise without a marsh? A reed increase without water?
12 Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
While it [is] in its budding—uncropped, Even before any herb it withers.
13 Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
So [are] the paths of all forgetting God, And the hope of the profane perishes,
14 hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
Whose confidence is loathsome, And the house of a spider his trust.
15 Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
He leans on his house—and it does not stand, He takes hold on it—and it does not abide.
16 Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
He [is] green before the sun, And over his garden his branch goes out.
17 om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
His roots are wrapped by a heap, He looks for a house of stones.
18 Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
If [one] destroys him from his place, Then it has feigned concerning him, I have not seen you!
19 Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
Behold, this [is] the joy of His way, And from the dust others spring up.
20 Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
Behold, God does not reject the perfect, Nor takes hold on the hand of evildoers.
21 Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
While He fills your mouth with laughter, And your lips with shouting,
22 De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.
Those hating you put on shame, And the tent of the wicked is not!”