< Jobs 7 >
1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
¿No es el destino del hombre en la tierra una lucha? ¿No son sus días como los de un jornalero,
2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
Como el esclavo que anhela la sombra o como un jornalero que espera su pago?
3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
Así yo heredé meses sin provecho y me fueron asignadas noches de aflicción.
4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
Cuando estoy acostado digo: ¿Cuándo me levantaré? Y la noche se alarga, y me lleno de inquietudes hasta el alba.
5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
Mi carne está cubierta de gusanos y de costras de polvo. Mi piel se agrieta y supura.
6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
Mis días se me van más veloces que la lanzadera y se me acaban sin esperanza.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
Acuérdate que mi vida es un soplo. Mis ojos no volverán a ver el bien.
8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
El ojo del que me ve ya no me verán. Tus ojos se fijarán en mí, pero no existiré.
9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol )
Como la nube se deshace y se va, así el que baja al Seol no subirá. (Sheol )
10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
No regresa a su vivienda y ya no lo reconoce su lugar.
11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Por tanto, no refrenaré mi boca. Hablaré en la angustia de mi espíritu. Me quejaré en la amargura de mi alma.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
¿Soy yo el mar o el monstruo marino para que asignes guardia sobre mí?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
Si digo: Me consolará mi lecho, mi cama aliviará mi queja,
14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
entonces me aterras con sueños y me turbas con visiones.
15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
De manera que mi alma prefiere la asfixia, la muerte más bien que mis huesos.
16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
Repugno la vida. No voy a vivir para siempre. Déjame, mis días son vanidad.
17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
¿Qué es el hombre para que lo engrandezcas, para que te preocupes por él,
18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
para que lo examines cada mañana y lo pruebes en todo momento?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
¿Hasta cuándo no apartarás tu mirada de mí, ni me soltarás para que trague saliva?
20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
Si pequé, ¿cuál [daño] te hago a Ti, oh Guardián de los hombres? ¿Por qué me pones como blanco tuyo hasta convertirme en una carga para mí mismo?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
¿Por qué no quitas mi rebelión y perdonas mi iniquidad? Porque ahora me acostaré en el polvo. Tú me buscarás, pero no estaré.