Jobs 7

1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

Porventura não tem o homem guerra sobre a terra? e não são os seus dias como os dias do jornaleiro?

2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Como o cervo que suspira pela sombra, e como o jornaleiro que espera pela sua paga,

3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

Assim me deram por herança mezes de vaidade: e noites de trabalho me prepararam.

4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Deitando-me a dormir, então digo, Quando me levantarei? mas comprida é a noite, e farto-me de me voltar na cama até á alva.

5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

A minha carne se tem vestido de bichos e de torrões de pó: a minha pelle está gretada, e se fez abominavel.

6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

Os meus dias são mais velozes do que a lançadeira do tecelão, e pereceram sem esperança.

7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Lembra-te de que a minha vida é como o vento; os meus olhos não tornarão a ver o bem.

8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

Os olhos dos que agora me vêem não me verão mais: os teus olhos estarão sobre mim, porém não serei mais.

9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)

Assim como a nuvem se desfaz e passa, assim aquelle que desce á sepultura nunca tornará a subir. (Sheol h7585)

10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

Nunca mais tornará á sua casa, nem o seu logar jámais o conhecerá.

11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

Por isso não reprimirei a minha bocca: fallarei na angustia do meu espirito; queixar-me-hei na amargura da minha alma.

12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Sou eu porventura o mar, ou a baleia, para que me ponhas uma guarda?

13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

Dizendo eu: Consolar-me-ha a minha cama: meu leito alliviará a minha ancia;

14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

Então me espantas com sonhos, e com visões me assombras:

15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Pelo que a minha alma escolheria antes a estrangulação: e antes a morte do que a vida.

16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

A minha vida abomino, pois não viveria para sempre: retira-te de mim; pois vaidade são os meus dias.

17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

Que é o homem, para que tanto o estimes, e ponhas sobre elle o teu coração,

18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

E cada manhã o visites, e cada momento o proves?

19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

Até quando me não deixarás, nem me largarás, até que engula o meu cuspo?

20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

Se pequei, que te farei, ó Guarda dos homens? porque fizeste de mim um alvo para ti por tropeço, para que a mim mesmo me seja pesado?

21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

E porque me não perdoas a minha transgressão, e não tiras a minha iniquidade? porque agora me deitarei no pó, e de madrugada me buscarás, e não estarei lá.