Jobs 7
1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
Is there not a war-service for man on the earth? Are not his days as the days of a hireling?
2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
As a servant panteth for the shade, And as a hireling looketh for his wages,
3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
So am I made to possess months of affliction, And wearisome nights are appointed for me.
4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
If I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? And I am full of restlessness until the dawning of the day.
5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
My flesh is clothed with worms, and clods of dust; My skin is broken and become loathsome.
6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
My days are swifter than a weaver's shuttle; They pass away without hope.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
O remember that my life is a breath; That mine eye shall no more see good!
8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
The eye of him that hath seen me shall see me no more; Thine eyes shall look for me, but I shall not be.
9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
As the cloud dissolveth and wasteth away, So he that goeth down to the grave shall arise no more; (Sheol h7585)
10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
No more shall he return to his house, And his dwelling-place shall know him no more.
11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Therefore I will not restrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
Am I a sea, or a sea-monster, That thou settest a watch over me?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
When I say, My bed shall relieve me, My couch shall ease my complaint,
14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
Then thou scarest me with dreams, And terrifiest me with visions;
15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
So that my soul chooseth strangling, Yea, death, rather than these my bones.
16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
I am wasting away; I shall not live alway: Let me alone, for my days are a vapor!
17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
What is man, that thou shouldst make great account him, And fix thy mind upon him?—
18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
That thou shouldst visit him every morning, And prove him every moment?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
How long ere thou wilt look away from me, And let me alone, till I have time to breathe?
20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
If I have sinned, what have I done to thee, O thou watcher of men! Why hast thou set me up as thy mark, So that I have become a burden to myself?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
And why dost thou not pardon my transgression, And take away mine iniquity? For soon shall I sleep in the dust; And, though thou seek me diligently, I shall not be.
