Jobs 7
1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
“Is there not warfare to man on earth? And his days as the days of a hired worker?
2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
As a servant desires the shadow, And as a hired worker expects his wage,
3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
So I have been caused to inherit months of vanity, And they numbered nights of misery to me.
4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
If I lay down, then I have said, When do I rise, And evening has been measured? And I have been full of tossings until dawn.
5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
My flesh has been clothed [with] worms, And a clod of dust, My skin has been shriveled and is loathsome,
6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
My days swifter than a loom, And they are consumed without hope.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
Remember that my life [is] a breath, My eye does not turn back to see good.
8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
The eye of my beholder does not behold me. Your eyes [are] on me—and I am not.
9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
A cloud has been consumed, and it goes, So he who is going down to Sheol does not come up. (Sheol h7585)
10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
He does not turn to his house again, Nor does his place discern him again.
11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Also I do not withhold my mouth—I speak in the distress of my spirit, I talk in the bitterness of my soul.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
Am I a sea [monster], or a dragon, That You set a watch over me?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
When I said, My bed comforts me, In my talking He takes away my couch.
14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
And You have frightened me with dreams, And You terrify me from visions,
15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
And my soul chooses strangling, Death rather than my bones.
16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
I have wasted away—I do not live for all time. Cease from me, for my days [are] vanity.
17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
What [is] man that You magnify him? And that You set Your heart to him?
18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
And inspect him in the mornings, [And] in the evenings try him?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
How long do You not look from me? You do not desist until I swallow my spittle.
20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
I have sinned, what do I do to You, O watcher of man? Why have You set me for a mark to You, And I am for a burden to myself—and what?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
You do not take away my transgression, And [do not] cause my iniquity to pass away, Because now, I lie down in dust, And You have sought me—and I am not!”
