Jobs 7
1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
Is there not a limited time of service to a mortal upon the earth? Are not his days also like the days of a hired laborer?
2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
As a servant eagerly longeth for the shadow, and as a hired laborer hopeth for his reward:
3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
So was I compelled to possess months of vanity, and nights of trouble were counted out unto me.
4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
When I He down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am wearied with tossings about till the dawn of day.
5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
My flesh is covered with worms and clods of dust: my skin is burst open, and become loathsome.
6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
My days hasten away more swiftly than a weaver's shuttle, and they come to an end in the absence of hope.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
Oh remember that nothing but a breath is my life; that my eye will not again see happiness;
8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
The eye of him that seeth me now will not behold me again: [thou fixest] thy eyes upon me, and I am no more.
9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
As the cloud vanisheth and passeth away: so will he that goeth down to the nether world not come up again. (Sheol h7585)
10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
He will return no more to his house, and his place will not recognize him any more.
11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Therefore will I also not restrain my mouth: I will speak in the anguish of my spirit: I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
Am I a sea, or a monster, that thou settest a watch over me?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
For should I say, My bed shall comfort me, my couch shall help me bear my complaint:
14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
Then wouldst thou frighten me with dreams, and with visions wouldst thou terrify me;
15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
So that my soul would choose strangling, death rather than these limbs of mine.
16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
I loathe it; I cannot live for ever: let me alone; for my days are but nought.
17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
What is the mortal, that thou shouldst make him great? and that thou shouldst direct thy heart toward him?
18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
And that thou shouldst visit him every morning, probe him every moment?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
How long wilt thou not turn thy regard from me, nor let; me loose till I swallow down my spittle?
20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
If I have sinned, what [injury] can I cause unto thee, O thou Guardian of men? why hast thou set me as an object for thee to strike at, so that I am become a burden to myself?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
And why wilt thou not forgive my transgression, and let my iniquity pass away? for soon must I lie down in the dust; and thou wilt seek for me, but I shall be no more.
