Jobs 7
1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
Is there not an appointed time to man upon earth? are not his days also like the days of a worker?
2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
As a servant earnestly desires the shadow, and as a worker looks for the reward of his work:
3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.
4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings back and forth unto the dawning of the day.
5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken, and become loathsome.
6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
My days are swifter than a weaver's shuttle, and are spent without hope.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
O remember that my life is wind: mine eye shall no more see good.
8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
The eye of him that has seen me shall see me no more: your eyes are upon me, and I am not.
9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
As the cloud is consumed and vanishes away: so he that goes down to the grave shall come up no more. (Sheol h7585)
10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
He shall return no more to his house, neither shall his place know him any more.
11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
Am I a sea, or a whale, that you set a watch over me?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaints;
14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
Then you scare me with dreams, and terrify me through visions:
15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
So that my soul chooses strangling, and death rather than my life.
16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
I loathe it; I would not live always: let me alone; for my days are vanity.
17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
What is man, that you should magnify him? and that you should set your heart upon him?
18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
And that you should visit him every morning, and try him every moment?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
How long will you not depart from me, nor let me alone till I swallow down my spittle?
20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
I have sinned; what shall I do unto you, O you preserver of men? why have you set me as a mark against you, so that I am a burden to myself?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
And why do you not pardon my transgression, and take away my iniquity? for now shall I sleep in the dust; and you shall seek me in the morning, but I shall not be.
