Jobs 7

1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

Is not the life of man upon earth a state of trial? and his existence as that of a hireling by the day?

2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

Or as a servant that fears his master, and one who has grasped a shadow? or as a hireling waiting for his pay?

3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

So have I also endured months of vanity, and nights of pain have been appointed me.

4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

Whenever I lie down, I say, When [will it be] day? and whenever I rise up, again [I say] when [will it be] evening? and I am full of pains from evening to morning.

5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

And my body is covered with loathsome worms; and I waste away, scraping off clods of dust from my eruption.

6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

And my life is lighter than a word, and has perished in vain hope.

7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

Remember then that my life is breath, and mine eye shalt not yet again see good.

8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

The eye of him that sees me shall not see me [again]: thine eyes are upon me, and I am no more.

9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)

[I am] as a cloud that is cleared away from the sky: for if a man go down to the grave, he shall not come up again: (Sheol h7585)

10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

and he shall surely not return to his own house, neither shall his place know him any more.

11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

Then neither will I refrain my mouth: I will speak being in distress; being in anguish I will disclose the bitterness of my soul.

12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

Am I a sea, or a serpent, that thou hast set a watch over me?

13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

I said that my bed should comfort me, and I would privately counsel with myself on my couch.

14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

Thou scarest me with dreams, and dost terrify me with visions.

15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

Thou wilt separate life from my spirit; and yet [keep] my bones from death.

16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

For I shall not live for ever, that I should patiently endure: depart from me, for my life [is] vain.

17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

For what is man, that thou hast magnified him? or that thou givest heed to him?

18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

Wilt thou visit him till the morning, and judge him till [the time of] rest?

19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

How long dost thou not let me alone, nor let me go, until I shall swallow down my spittle?

20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

If I have sinned, what shall I be able to do, O thou that understandest the mind of men? why hast thou made me as thine accuser, and [why] am I a burden to thee?

21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

Why hast thou not forgotten my iniquity, and purged my sin? but now I shall depart to the earth; and in the morning I am no more.