Jobs 7
1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
“Is not man consigned to labor on earth? Are not his days like those of a hired hand?
2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
Like a slave he longs for shade; like a hireling he waits for his wages.
3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
So I am allotted months of futility, and nights of misery are appointed me.
4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
When I lie down I think: ‘When will I get up?’ But the night drags on, and I toss and turn until dawn.
5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
My flesh is clothed with worms and encrusted with dirt; my skin is cracked and festering.
6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
My days are swifter than a weaver’s shuttle; they come to an end without hope.
7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
Remember that my life is but a breath. My eyes will never again see happiness.
8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
The eye that beholds me will no longer see me. You will look for me, but I will be no more.
9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
As a cloud vanishes and is gone, so he who goes down to Sheol does not come back up. (Sheol h7585)
10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
He never returns to his house; his place remembers him no more.
11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
Therefore I will not restrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
Am I the sea, or the monster of the deep, that You must keep me under guard?
13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
When I think my bed will comfort me and my couch will ease my complaint,
14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
then You frighten me with dreams and terrify me with visions,
15 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
so that I would prefer strangling and death over my life in this body.
16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
I loathe my life! I would not live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
What is man that You should exalt him, that You should set Your heart upon him,
18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
that You attend to him every morning, and test him every moment?
19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
Will You never look away from me, or leave me alone to swallow my spittle?
20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
If I have sinned, what have I done to You, O watcher of mankind? Why have You made me Your target, so that I am a burden to You?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
Why do You not pardon my transgression and take away my iniquity? For soon I will lie down in the dust; You will seek me, but I will be no more.”
