Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Ket simmungbat ni Job ket kinunana,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
“O, no maitimbang laeng ti ladingitko; no maiparabaw laeng iti timbangan dagiti didigrak!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
Ta ita, mabalin a nadagdagsen daytoy ngem kadagiti darat kadagiti baybay. Dayta ti makagapo a nagubsang dagiti sasaok.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
Ta adda kaniak dagiti pana ti Mannakabalin amin, umin-inom ti espirituk iti sabidong; inyurnos dagiti didigra ti Dios dagiti bagbagida nga agsasaruno a maibusor kaniak.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Aguga kadi ti atap nga asno no adda ruotna? Wenno agemmak kadi iti bisinna ti baka no adda taraonna?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Mabalin kadi a kanen ti natamnay nga awan asinna? Wenno adda kadi ti aniaman a ramanna ti puraw iti itlog?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
Agkedkedak a mangsagid kadagitoy; kasla makarimon a taraon dagitoy kaniak.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
O, a maadda koma kaniak ti kiddawko; o, patgan koma ti Dios ti banag a tartarigagayak:
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
a makaay-ayo koma iti Dios a rumekennak a mammaminsan, a palukayanna koma dagiti imana ket putdennakon manipud iti daytoy a biag!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Daytoy latta koman ti mangliwliwa kaniak- uray no agrag-oak iti ut-ot a saan a makiskissayan: a saanko nga inlibak dagiti sasao ti Nasantoan.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
Ania ti pigsak, a nasken a padasek iti aguray? Ania ti paggibusak, a nasken a paatiddugek ti biagko?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Ti kadi pigsak ket pigsa dagiti bato? Wenno naaramid kadi iti bronse ti lasagko?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Pudno kadi a saanko a matulungan ti bagik, ken naikkaten kaniak ti kinasirib?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
Iti tao a dandanin matalimudaw, rumbeng nga ipakita dagiti gayyemna ti kinapudno; uray kenkuana a nanglaksid iti panagbuteng iti Mannakabalin amin.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
Ngem nagbalin a napudno kaniak dagiti kakabsatko a kas iti nagayusan ti waig iti disierto, kasla dalan ti danum a mamagaan,
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
a limmibeg gapu iti panangkalob ti yelo kadagitoy, ken gapu kadagiti niebe nga aglemlemmeng kadagitoy.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
Inton marunawda, mapukawda; inton pumudot, marunawda iti ayanda.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
Sumiasi dagiti bunggoy dagiti agdaldaliasat iti dalanda nga agbirok iti danum; agalla-allada iti langalang a daga ket kalpasanna mapukawda.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Nagbirok sadiay dagiti bunggoy dagiti agdaldaliasat a naggapu idiay Tema, kabayatan a nangnamnama kadakuada dagiti bunggoy ti Saba.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
Naupayda gapu ta mamatida a makabirokda iti danum; Napanda sadiay, ngem naallilawda.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
Ta ita dakayo a gagayyemko ket awan serserbiyo kaniak; nakitayo ti nakaam-amak a kasasaadko ket nagbutengkayo.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Imbagak kadi kadakayo, 'Ikkandak iti maysa a banag? Wenno, 'Mangidiayakayo iti sagut kaniak manipud kadagiti kinabaknangyo?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Wenno, 'Isalakandak manipud iti ima dagiti kabusorko? Wenno, 'Sakaendak manipud kadagiti ima dagiti mangidaddadanes kaniak?’
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Isurodak, ket agulimekak, ipakaawatyo kaniak dagiti nagbiddutak.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Anian a nagsakit dagiti napudno a sasao! Ngem dagiti panagrasrasonyo, kasano a mababalawdak?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Panggepyo kadi a saan nga ikankano dagiti sasaok, tratratoenyo kadi dagiti sasao ti maup-upay a tao a kasla angin?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Pudno, paggiginnasatanyo ti ulila nga ubing, ken makitinnawarkayo kadagiti gagayyemyo a kasla tagilako.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Ita ngarud, pangngaasiyo ta kitaendak, ta awan duadau a saanak nga agulbod iti rupayo.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Agtalnakayo, agpakpakaasiak kadakayo; awan koma iti kinakillo kadakayo; Pudno, agtalnakayo, ta nalintegak.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Adda kadi kinadakes iti dilak? Saan kadi a madlaw ti ngiwatko dagiti mapagduadua-an a banbanag?
