Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Forsothe Joob answeride, and seide,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Y wolde, that my synnes, bi whiche Y `desseruede ire, and the wretchidnesse which Y suffre, weren peisid in a balaunce.
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
As the grauel of the see, this wretchidnesse schulde appere greuousere; wherfor and my wordis ben ful of sorewe.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arowis of the Lord ben in me, the indignacioun of whiche drynkith vp my spirit; and the dredis of the Lord fiyten ayens me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Whether a feeld asse schal rore, whanne he hath gras? Ethir whether an oxe schal lowe, whanne he stondith byfor a `ful cratche?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Ether whethir a thing vnsauery may be etun, which is not maad sauery bi salt? Ether whether ony man may taaste a thing, which tastid bryngith deeth?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
For whi to an hungri soule, yhe, bittir thingis semen to be swete; tho thingis whiche my soule nolde touche bifore, ben now my meetis for angwisch.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Who yyueth, that myn axyng come; and that God yyue to me that, that Y abide?
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
And he that bigan, al to-breke me; releesse he his hond, and kitte me doun?
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
And `this be coumfort to me, that he turmente me with sorewe, and spare not, and that Y ayenseie not the wordis of the hooli.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
For whi, what is my strengthe, that Y suffre? ethir which is myn ende, that Y do pacientli?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Nethir my strengthe is the strengthe of stoonus, nether my fleisch is of bras.
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Lo! noon help is to me in me; also my meyneal frendis `yeden awey fro me.
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
He that takith awei merci fro his frend, forsakith the drede of the Lord.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My britheren passiden me, as a stronde doith, that passith ruschyngli in grete valeis.
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Snow schal come on hem, that dreden frost.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
In the tyme wherynne thei ben scaterid, thei schulen perische; and as thei ben hoote, thei schulen be vnknyt fro her place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The pathis of her steppis ben wlappid; thei schulen go in veyn, and schulen perische.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Biholde ye the pathis of Theman, and the weies of Saba; and abide ye a litil.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
Thei ben schent, for Y hopide; and thei camen `til to me, and thei ben hilid with schame.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
Now ye ben comun, and now ye seen my wounde, and dreden.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Whether Y seide, Brynge ye to me, and yiue ye of youre catel to me? ethir,
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Delyuere ye me fro the hond of enemy, and rauysche ye me fro the hond of stronge men?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teche ye me, and Y schal be stille; and if in hap Y vnknew ony thing, teche ye me.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Whi han ye depraued the wordis of trewthe? sithen noon is of you, that may repreue me.
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Ye maken redi spechis oneli for to blame, and ye bryngen forth wordis in to wynde.
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Ye fallen in on a fadirles child, and enforsen to peruerte youre frend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Netheles fille ye that, that ye han bigunne; yyue ye the eere, and se ye, whether Y lie.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Y biseche, answere ye with out strijf, and speke ye, and deme ye that, that is iust.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
And ye schulen not fynde wickidnesse in my tunge, nethir foli schal sowne in my chekis.
