Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
“Oh that my anguish were weighed, and all my calamity laid in the balances!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For now it would be heavier than the sand of the seas, therefore my words have been rash.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Almighty are within me. My spirit drinks up their poison. The terrors of God set themselves in array against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Does the wild donkey bray when he has grass? Or does the ox low over his fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Can that which has no flavor be eaten without salt? Or is there any taste in the white of an egg?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
My soul refuses to touch them. They are as loathsome food to me.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
“Oh that I might have my request, that God would grant the thing that I long for,
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
even that it would please God to crush me; that he would let loose his hand, and cut me off!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Let it still be my consolation, yes, let me exult in pain that doesn’t spare, that I have not denied the words of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What is my strength, that I should wait? What is my end, that I should be patient?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Is my strength the strength of stones? Or is my flesh of bronze?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Isn’t it that I have no help in me, that wisdom is driven away from me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
“To him who is ready to faint, kindness should be shown from his friend; even to him who forsakes the fear of the Almighty.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My brothers have dealt deceitfully as a brook, as the channel of brooks that pass away;
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
which are black by reason of the ice, in which the snow hides itself.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
In the dry season, they vanish. When it is hot, they are consumed out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The caravans that travel beside them turn away. They go up into the waste, and perish.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
The caravans of Tema looked. The companies of Sheba waited for them.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They were distressed because they were confident. They came there, and were confounded.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
For now you are nothing. You see a terror, and are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Did I ever say, ‘Give to me’? or, ‘Offer a present for me from your substance’?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
or, ‘Deliver me from the adversary’s hand’? or, ‘Redeem me from the hand of the oppressors’?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
“Teach me, and I will hold my peace. Cause me to understand my error.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How forcible are words of uprightness! But your reproof, what does it reprove?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Do you intend to reprove words, since the speeches of one who is desperate are as wind?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Yes, you would even cast lots for the fatherless, and make merchandise of your friend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Now therefore be pleased to look at me, for surely I will not lie to your face.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Please return. Let there be no injustice. Yes, return again. My cause is righteous.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there injustice on my tongue? Can’t my taste discern mischievous things?
