Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Then answered Job, and said,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Oh that my vexation could be truly weighed, and my calamity; oh that men might lift it up in the balances at once!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For now it is already heavier than the sand of the sea: therefore are my words confused.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Almighty are within me, the poison whereof my spirit drinketh it: the terrors of God set themselves in array against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Doth the wild ass bray over the grass? or loweth the ox over his fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Is ever tasteless food eaten without salt? or is there any flavor in the white of an egg?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
My soul refuseth to touch them: they are unto me like disgusting food.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oh that some one would grant the accomplishment of my request; and that God would grant me the fulfillment of my hope!
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
Yea, that it would please God that he might crush me: that he would let loose his hand, and make an end of me!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Then would this be still my comfort; yea, I would rejoice in my pain while be would not spare: that I have not gainsaid the commands of the Holy One.—
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What is my strength, that I should wait? and what my end, that I should yet longer retain my patience?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Is the strength of stones my strength? or is my flesh brazen?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Truly, am I not without my help in me? and is not wise counsel driven far away from me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
As though I were one who refuseth kindness to his friend, and forsaketh the fear of the Almighty:
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My brothers are treacherous as a brook, like flowing brooks they pass along;
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Which are made turbid by reason of the ice, wherein the snow hideth itself;
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
At the time when they feel the warmth, they vanish; when it is hot, they are quenched out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The paths of their course wind themselves along; they go in the wilderness and are lost.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
The caravans of Thema look hither, the travelling companies Sheba hope for them;
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
But they stand ashamed because they had trusted; they come thither and are made to blush.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
For truly now ye are like such a one: ye see my terrible state and are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Have I then ever said, Give me something, and out of your property offer a bribe in my behalf?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
And deliver me from the hand of the adversary? and redeem from the hand of tyrants?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teach me, and I will indeed remain silent; and wherein I erred give me to understand.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How pleasant are straightforward words! but what doth arguing prove?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Do ye think to reprove words, and [to regard] as wind the speeches of one that is despairing?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Yea, ye would cast any thing upon the fatherless, and ye would dig a pit against your friend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
But now, if it please you, turn yourselves toward me, and [say] whether I would lie before your face.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Reflect again, I pray you, there will be no wrong: yea, reflect once more, my righteousness [will be found] therein.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there any wrong on my tongue? or should my palate not understand [if I spoke] what is iniquitous?
