Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
But Job answered and said,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Oh that my grief were throughly weighed, and my calamity laid in the balances together!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For now it would be heavier than the sand of the sea: therefore my words are swallowed up.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Almighty [are] within me, the poison whereof drinketh up my spirit: the terrors of God do set themselves in array against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Doth the wild ass bray when he hath grass? or loweth the ox over his fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Can that which is unsavoury be eaten without salt? or is there [any] taste in the white of an egg?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
The things [that] my soul refused to touch [are] as my sorrowful meat.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oh that I might have my request; and that God would grant [me] the thing that I long for!
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
Even that it would please God to destroy me; that he would let loose his hand, and cut me off!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Then should I yet have comfort; yea, I would harden myself in sorrow: let him not spare; for I have not concealed the words of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What [is] my strength, that I should hope? and what [is] mine end, that I should prolong my life?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
[Is] my strength the strength of stones? or [is] my flesh of brass?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
[Is] not my help in me? and is wisdom driven quite from me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
To him that is afflicted pity [should be shewed] from his friend; but he forsaketh the fear of the Almighty.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My brethren have dealt deceitfully as a brook, [and] as the stream of brooks they pass away;
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Which are blackish by reason of the ice, [and] wherein the snow is hid:
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
What time they wax warm, they vanish: when it is hot, they are consumed out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The paths of their way are turned aside; they go to nothing, and perish.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
The troops of Tema looked, the companies of Sheba waited for them.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They were confounded because they had hoped; they came thither, and were ashamed.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
For now ye are nothing; ye see [my] casting down, and are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Did I say, Bring unto me? or, Give a reward for me of your substance?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Or, Deliver me from the enemy’s hand? or, Redeem me from the hand of the mighty?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teach me, and I will hold my tongue: and cause me to understand wherein I have erred.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How forcible are right words! but what doth your arguing reprove?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Do ye imagine to reprove words, and the speeches of one that is desperate, [which are] as wind?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Yea, ye overwhelm the fatherless, and ye dig [a pit] for your friend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Now therefore be content, look upon me; for [it is] evident unto you if I lie.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Return, I pray you, let it not be iniquity; yea, return again, my righteousness [is] in it.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there iniquity in my tongue? cannot my taste discern perverse things?
