Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
But Job answered, and said:
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
O that my sins, whereby I have deserved wrath, and the calamity that I suffer, were weighed in a balance.
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
As the sand of the sea this would appear heavier: therefore my words are full of sorrow:
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Lord are in me, the rage whereof drinketh up my spirit, and the terrors of the Lord war against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Will the wild ass bray when he hath grass? or will the ox low when he standeth before a full manger?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Or can an unsavoury thing be eaten, that is not seasoned with salt? or can a man taste that which when tasted bringeth death?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
The things which before my soul would not touch, now, through anguish are my meats.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Who will grant that my request may come: and that God may give me what I look for?
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
And that he that hath begun may destroy me, that he may let loose his hand, and cut me off?
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
And that this may be my comfort, that afflicting me with sorrow, he spare not, nor I contradict the words of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
For what is my strength, that I can hold out? or what is my end that I should keep patience?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
My strength is not the strength of stones, nor is my flesh of brass.
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Behold there is no help for me in myself, and my familiar friends also are departed from me.
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
He that taketh away mercy from his friend, forsaketh the fear of the Lord.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My brethren have passed by me, as the torrent that passeth swiftly in the valleys.
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
They that fear the hoary frost, the snow shall fall upon them.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
At the time when they shall be scattered they shall perish: and after it groweth hot they shall be melted out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The paths of their steps are entangled: they shall walk in vain, and shall perish.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Consider the paths of Thema, the ways of Saba, and wait a little while.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They are confounded, because I have hoped: they are come also even unto me, and are covered with shame.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
Now you are come: and now seeing my affliction you are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Did I say: Bring to me, and give me of your substance?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Or deliver me from the hand of the enemy, and rescue me out of the hand of the mighty?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teach me, and I will hold my peace: and if I have been ignorant in any thing, instruct me.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Why have you detracted the words of truth, whereas there is none of you that can reprove me?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
You dress up speeches only to rebuke, and you utter words to the wind.
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
You rush in upon the fatherless, and you endeavour to overthrow your friend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
However finish what you have begun, give ear, and see whether I lie.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Answer, I beseech you, without contention: and speaking that which is just, judge ye.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
And you shall not And iniquity in my tongue, neither shall folly sound in my mouth.
