Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
And Job answered and said,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Oh that my grief were thoroughly weighed, and all my calamity laid in the balances!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For now it would be heavier than the sand of the seas; therefore my words are vehement.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Almighty are within me, their poison drinketh up my spirit: the terrors of God are arrayed against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Doth the wild ass bray by the grass? loweth an ox over his fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Shall that which is insipid be eaten without salt? Is there any taste in the white of an egg?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
What my soul refuseth to touch, that is as my loathsome food.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oh that I might have my request, and that God would grant my desire!
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
And that it would please God to crush me, that he would let loose his hand and cut me off!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Then should I yet have comfort; and in the pain which spareth not I would rejoice that I have not denied the words of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What is my strength, that I should hope? and what is mine end, that I should have patience?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Is my strength the strength of stones? is my flesh of brass?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Is it not that there is no help in me, and soundness is driven away from me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
For him that is fainting kindness [is meet] from his friend; or he forsaketh the fear of the Almighty.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
My brethren have dealt deceitfully as a stream, as the channel of streams which pass away,
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Which are turbid by reason of the ice, in which the snow hideth itself:
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
At the time they diminish, they are dried up; when heat affecteth them, they vanish from their place:
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
They wind about in the paths of their course, they go off into the waste and perish.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
The caravans of Tema looked, the companies of Sheba counted on them:
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They are ashamed at their hope; they come thither, and are confounded.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
So now ye are nothing; ye see a terrible object and are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Did I say, Bring unto me, and make me a present from your substance?
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Or, rescue me from the hand of the oppressor, and redeem me from the hand of the violent?
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teach me, and I will hold my tongue; and cause me to understand wherein I have erred.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How forcible are right words! but what doth your upbraiding reprove?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Do ye imagine to reprove words? The speeches of one that is desperate are indeed for the wind.
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Yea, ye overwhelm the fatherless, and dig [a pit] for your friend.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Now therefore if ye will, look upon me; and it shall be to your face if I lie.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Return, I pray you, let there be no wrong; yea, return again, my righteousness shall be in it.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there wrong in my tongue? cannot my taste discern mischievous things?
