Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Job ni a pathung teh,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
Oe, ka kângairunae heh, yawcu dawk khing haw pawiteh, ka khang e runae naw hai, yawcu khingnae dawk phat naseh.
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
Bangkongtetpawiteh, palang teng e sadi hlak hai a ri han doeh. Hatdawkvah ka dei payon toe.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
Bangkongtetpawiteh, Athakasaipounge ni a ka e pala teh kai thung vah ao, ahnimae a sue hah ka muitha ni a nei. Cathut takinae hah ka hmalah a kamnue.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Kahrawng e la ni hram a papnae koe a hram boimaw,
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Atuinae kaawm hoeh e bu teh palawi laipalah ca thai han maw. Aduirakei ka pangaw e dawk atuinae bangmaw kaawm.
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
Ka hringnae ni, a tek han a ngai hoeh e, kai hanelah, panuettho e rawcanaw doeh.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oe, kahei e heh ka hmawt haw pawiteh, Cathut ni ngai poung e na poe haw pawiteh.
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
Pahren lahoi Cathut ni vek na khei haw na seh, A kut na pho sin nateh vitkatip lah, na tâtueng haw naseh,
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
Hottelah nakunghai, ka lungmawngnae ka tawn rah. Patawnae ni na tha hoeh nakunghai ka lunghawi han rah. Bangkongtetpawiteh, tami kathounge lawk hah kâhrawk mahoeh.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
Bangpatete thaonae maw ka tawn teh, ka ngaihawi han rah. Ka poutnae hah, banglamaw ao teh, ka hringnae ni a saw sak han rae te,
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Ka thaonae heh lungsong thaonae lah maw ao. Ka takthai he rahum lah maw a tho.
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Ka thung vah kabawmkung awmhoeh namaw, ka kuepcingnae naw pueng kai koehoi be kampuen toung nahoehmaw.
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
Bangpueng katetthai takinae a ceitakhai nakunghai, patawnae ka khang e koevah, a hui koehoi a lungmanae kamnue sak hane doeh.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
Ka hmaunawnghanaw teh palang tui patetlah yuengyoe kampuen e doeh, dawngdengca dawk kahmat e palang tui patetlah ao awh.
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
Tui a kamkak e kecu dawkvah a tamang teh, a thungvah ka kâhrawk e tadamtui patetlah ao.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
Abet torei teh, be kahma awh teh, a kâan torei teh amamae hmuen koehoi kahmakata awh.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
Amamae a lamthung dawk hoi a kamlang awh teh, nâ lahai cet laipalah kahmakata awh.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Teman miphun kahlawng kacetnaw ni a khet awh teh, Sheba kahlawng kacetnaw ni a ngaihawi awh.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
A ngâhawi awh dawkvah, a lungpout awh. Hawvah a pha awh torei teh, a kaya awh.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
Bangkongtetpawiteh, atuvah banglahai na tho awh hoeh toe. Takikatho e na hmu awh teh, na lung a puen awh.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Na poe awh haw, telah ka dei boimaw, hoeh pawiteh, na hnopainaw dawk hoi, kai na ratang nahanelah poe awh ka ti boimaw,
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Hoeh pawiteh, ka tarannaw e kut dawk hoi na rungngang awh haw, ka ti boimaw, hoeh pawiteh, kai ka hnephnap e koehoi na ratang awh ka ti boimaw.
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Na cangkhai awh haw, duem ka o han, lawkkalan hah na panuek sak awh.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
Lannae teh, banghloimaw a tha ao. Hateiteh, na lawknaw ni bangmaw a kamceng sak.
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Lawk ka dei e naw heh yonpen hane maw na ngai awh. Ngaihawinae ka tawn hoeh e tami ni a dei e lawk teh, kahlî patetlah doeh ao.
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Nangmouh niteh, naranaw hah na ka pacekpahlek awh, na huinaw hanelah tangkom na tai pouh awh.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Hatdawkvah, pahren lahoi khen awh haw, bangkongtetpawiteh, nangmae hmalah ka lai kathout mahoeh.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Ban awh nateh, lanhoehnae hah awm sak awh hanh, atu totouh ka kangdout e ka lannae heh tawm awh.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Ka lai dawk lanhoehnae ao maw, katui hoi katui hoeh e na kapekkaboe thai awh hoeh maw.
