Jobs 41
1 Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?
E taea ranei a Rewiatana te kukume mai e koe ki te matau? te pehi ranei i tona arero ki te aho?
2 Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?
E whakanohoia ranei e koe he aho ki tona ihu? E pokaia ranei e koe tona kauae ki te matau?
3 Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?
E maha ranei ana inoi ki a koe? E korero ngawari ranei ia ki a koe?
4 Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?
E whakarite kawenata ranei ia ki a koe? e riro ai ia i a koe hei pononga oti tonu mai?
5 Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?
Ka rite ranei ia ki te manu hei mea takaro mau? E herea ranei ia e koe hei mea ma au kotiro?
6 Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?
E waiho ranei ia hei taonga hokohoko ma nga ropu tangata hi ika? E wehewehea atu ranei ma nga kaihokohoko?
7 Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?
E kapi ranei tona kiri i o tao? tona pane i nga wero ika?
8 Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!
Kia pa tou ringa ki a ia; maharatia te whawhai, a kei pena a mua.
9 Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.
Nana, he hori kau te manako ki a ia: e kore ranei tetahi e hinga noa ki te kite kau atu i a ia?
10 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
Kahore he tangata e maia rawa hei whakaoho i a ia: na ko wai e tu ki toku aroaro?
11 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
Ko wai te tangata nana te mea kua takoto wawe ki ahau, e whakautu ai ahau ki a ia? Ahakoa he aha te mea i raro i nga rangi, puta noa, naku katoa.
12 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
E kore e huna e ahau te korero mo ona wahi, mo tona kaha, mo te ataahua hoki o tona hanganga.
13 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
Ma wai e tihore a waho o tona kakahu? Ko wai e tae ki tana paraire rererua?
14 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
Ma wai e whakatuwhera nga tatau o tona mata? He wehi kei ona niho a taka noa.
15 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
Ko tana e whakamanamana ai ko ona unahi pakari; tutaki rawa pera i te hiri piri tonu.
16 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
Na, i te tata tonu o tetahi ki tetahi, e kore te hau e puta i waenga.
17 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
Piri tonu ratou ki a ratou ano; mau tonu, e kore ano e taea te wehe.
18 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
Ka tihe ia, ka kowha mai te marama; a ko te rite i ona kanohi kei nga kamo o te ata.
19 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
E puta ana mai i tona mangai he rama mura, mokowhiti ana nga koraahi.
20 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
Puta ana te paowa i ona pongaponga, me te mea no te kohua e koropupu ana, no te otaota e kaia ana.
21 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
Ngiha ana nga waro i tona ha, rere atu ana te mura i tona mangai.
22 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
Kei tona kaki te kaha e noho ana, e tuapa ana te pawera i tona aroaro.
23 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
Ko ona kikokiko tawerewere piri tonu: maro tonu ki runga ki a ia; e kore e taea te whakakorikori.
24 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
Pakari tonu tona ngakau ano he kamaka; ae ra, maro tonu ano ko to raro kohatu huri.
25 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
Ka whakarewa ia i a ia ki runga, ka wehi nga tangata nunui: na te pororaru ka porangi noa iho ratou.
26 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
Ki te whai tetahi i a ia ki te hoari, e kore e taea; ahakoa e te tao, e te pere, e te koikoi ranei.
27 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
Ki tona whakaaro he kakau witi te rino, he rakau popopopo te parahi.
28 Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
E kore ia e tahuti i te pere: ki a ia ka meinga noatia nga kohatu o te kotaha hei papapa.
29 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
Kiia ake e ia nga patu hei papapa: e kataina ana e ia te huhu o te tao.
30 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
Ko raro ona e rite ana ki te kohatu koikoi: e wharikitia ana e ia a runga o te paru ano he patunga witi.
31 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
E meinga ana e ia te rire kia koropupu ano he kohua, me te moana kia rite ki te hinu.
32 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
E hangaia ana e ia he huarahi kia marama i muri i a ia; tera e maharatia he hina te moana.
33 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
I te whenua nei kahore he mea hei rite mona, he mea i hanga nei kahore ona wehi.
34 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
E titiro ana ia ki nga mea tiketike katoa: he kingi ia mo nga tama katoa a te whakapehapeha.
