Jobs 41
1 Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?
Dost thou draw leviathan with an angle? And with a rope thou lettest down — his tongue?
2 Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?
Dost thou put a reed in his nose? And with a thorn pierce his jaw?
3 Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?
Doth he multiply unto thee supplications? Doth he speak unto thee tender things?
4 Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?
Doth he make a covenant with thee? Dost thou take him for a servant age-during?
5 Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?
Dost thou play with him as a bird? And dost thou bind him for thy damsels?
6 Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?
(Feast upon him do companions, They divide him among the merchants!)
7 Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?
Dost thou fill with barbed irons his skin? And with fish-spears his head?
8 Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!
Place on him thy hand, Remember the battle — do not add!
9 Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.
Lo, the hope of him is found a liar, Also at his appearance is not one cast down?
10 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
None so fierce that he doth awake him, And who [is] he before Me stationeth himself?
11 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
Who hath brought before Me and I repay? Under the whole heavens it [is] mine.
12 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
I do not keep silent concerning his parts, And the matter of might, And the grace of his arrangement.
13 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
Who hath uncovered the face of his clothing? Within his double bridle who doth enter?
14 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
The doors of his face who hath opened? Round about his teeth [are] terrible.
15 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
A pride — strong ones of shields, Shut up — a close seal.
16 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
One unto another they draw nigh, And air doth not enter between them.
17 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
One unto another they adhere, They stick together and are not separated.
18 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
His sneezings cause light to shine, And his eyes [are] as the eyelids of the dawn.
19 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
Out of his mouth do flames go, sparks of fire escape.
20 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
Out of his nostrils goeth forth smoke, As a blown pot and reeds.
21 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
His breath setteth coals on fire, And a flame from his mouth goeth forth.
22 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
In his neck lodge doth strength, And before him doth grief exult.
23 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
The flakes of his flesh have adhered — Firm upon him — it is not moved.
24 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
His heart [is] firm as a stone, Yea, firm as the lower piece.
25 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
From his rising are the mighty afraid, From breakings they keep themselves free.
26 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
The sword of his overtaker standeth not, Spear — dart — and lance.
27 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
He reckoneth iron as straw, brass as rotten wood.
28 Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
The son of the bow doth not cause him to flee, Turned by him into stubble are stones of the sling.
29 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
As stubble have darts been reckoned, And he laugheth at the shaking of a javelin.
30 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
Under him [are] sharp points of clay, He spreadeth gold on the mire.
31 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
He causeth to boil as a pot the deep, The sea he maketh as a pot of ointment.
32 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
After him he causeth a path to shine, One thinketh the deep to be hoary.
33 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
There is not on the earth his like, That is made without terror.
34 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
Every high thing he doth see, He [is] king over all sons of pride.
