Jobs 41
1 Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?
Canst thou draw out the Crocodile with a fish-hook? Or, with a cord, canst thou fasten down his tongue?
2 Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?
Wilt thou put a rush-cord on his nose? or, with a thorn, wilt thou pierce his jaw?
3 Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?
Will he multiply unto thee supplications, or will he speak unto thee softly?
4 Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?
Will he solemnise a covenant with thee? Wilt thou take him for a life-long servant?
5 Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?
Wilt thou sport with him, as with a little bird? Or wilt thou bind him, for thy maidens?
6 Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?
Shall the companions bargain over him? or will they part him among the traders?
7 Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?
Wilt thou fill, with darts, his skin? or, with fish-spears, his head?
8 Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!
Lay thou upon him thy hand, remember the battle—no more!
9 Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.
Lo! any hope of him, hath been found deceptive, Even at the sight of him, shall not one be overwhelmed?
10 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
None so bold, that he will rouse him! Who then is he that, before me, can stand?
11 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
Who hath forestalled me, that I may repay him? Under all the heavens, mine it is!
12 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
I will not pass by in silence his parts, or the matter of strength, or the grace of his armour.
13 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
Who hath removed his outer garment, through his double row of teeth, who would enter?
14 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
The doors of his face, who hath opened? The circles of his teeth, are a terror!
15 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
A pride, are his arched sides, closed up, with a firm seal;
16 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
One to another, they join, and, air, cannot enter between them;
17 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
Each to its fellow, they cleave, they grasp each other, and cannot be parted;
18 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
His sneezings, flash forth light, and, his eyes, are like the eyelashes of the dawn;
19 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
Out of his mouth, torches dart forth, sparks of fire, escape;
20 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
Out of his nostrils, proceedeth smoke, like a blown pot and rushes;
21 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
His breath, setteth coals ablaze, and, a flame, out of his mouth, proceedeth;
22 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
In his neck, lodgeth strength, and, before him, danceth dismay;
23 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
The dewlaps of his flesh, cleave together, hardened upon him, they cannot be moved;
24 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
His heart, is hardened like a stone, yea hardened, like the nether millstone;
25 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
At his rising up, mighty men are afraid, by reason of terror, they are beside themselves:
26 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
As for him that assaileth him, the sword availeth not, spear, dart, or coat of mail:
27 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
He counteth iron as broken straw, and bronze as rotten wood:
28 Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
The arrow, will not make him flee, Into chaff, are sling-stones changed by him:
29 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
As a straw, is a club accounted, and he laugheth at the whir of the javelin;
30 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
His underparts, are points of potsherd, a pointed threshing roller spreadeth out upon the slime:
31 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
He causeth to boil, as a cauldron, the raging deep, the sea, he maketh like a brewing vessel:
32 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
After him, he lighteth up a path, one might think the resounding deep to be hoary!
33 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
There is not—upon the dust—his like, that hath been made to be without fear;
34 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
Every thing lofty, he beholdeth, he, is king over all ravenous beasts.
