Jobs 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Pea toki leaange ai ʻa Elifasi mei Timani, ʻo ne pehē,
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
“Kapau te mau ʻahiʻahi ke lea kiate koe, te ke ʻita ai? Ka ko hai te ne faʻa taʻofi ia ʻe ia mei he lea?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Vakai, kuo ke akonekina ʻae tokolahi, pea kuo ke fakamālohiʻi ʻae nima vaivai.
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
Naʻe poupou hake ʻe hoʻo ngaahi lea ʻaia naʻe meimei hinga, pea kuo ke fakamālohiʻi ʻae foʻi tui vaivai.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
Ka ko eni kuo hoko ia kiate koe, pea ke vaivai; ʻoku ala ia kiate koe, pea ʻoku ke puputuʻu.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
He kofaʻā eni hoʻo manavahē, hoʻo falala, hoʻo ʻamanaki lelei, mo e angatonu ʻa ho ngaahi hala?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
“ʻOku ou kole kiate koe, ke ke fakamanatu, ko hai ha taʻeangahala naʻe ʻauha? Pea ko e potu fē naʻe motuhi ai ʻae māʻoniʻoni?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
ʻIo, ʻo hangē pe ko ia kuo u mamata ki ai, ko kinautolu ʻoku keli ʻae angahala, mo tūtuuʻi ʻae fai kovi, ʻoku nau utu pe ia.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
ʻI he ifi ʻae ʻOtua ʻoku nau ʻauha, pea ko e mānava ʻo hono fofonga ʻoku nau ʻosiʻosingamālie ai.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
ʻOku [fakangata ]ʻae ngungulu ʻoe laione, mo e leʻo ʻoe laione fekai, pea ʻoku mafesifesi ʻae kau nifo ʻoe fanga laione mui.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
ʻOku ʻauha ʻae motuʻa laione ko e masiva meʻa kai, pea ko e fānganga ʻoe laione mālohi kuo fakahēʻi mamaʻo.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
“Ko eni, naʻe ai ha meʻa naʻe ʻomi fufū kiate au, pea naʻe ongoʻi ʻe hoku telinga ʻae fafana ʻo ia.
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
ʻI he ngaahi mahalo mei he ngaahi meʻa hā mai ʻoe pō, ʻoka tō ʻae mohe maʻu ki he kakai,
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
Naʻe hoko mai kiate au ʻae manavahē, mo e tetetete, ʻaia naʻe fakangalulu ai hoku ngaahi hui kotoa pē.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
Pea naʻe toki māʻali ai ʻae laumālie ʻi hoku ʻao; pea naʻe vavana hake ʻae fulufulu ʻo hoku sino:
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
Naʻe tuʻu mai ia, ka naʻe ʻikai te u ʻilo hono anga: naʻe ʻi hoku ʻao ʻae fakatātā, naʻe longo pe, pea ne u ongoʻi ʻae leʻo, naʻe pehē,
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
“ʻE faʻa angatonu lahi hake ʻae tangata ki hono ʻOtua? ʻE māʻoniʻoni lahi hake ʻae tangata ki hono Tupuʻanga?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Vakai, ʻoku ʻikai te ne falala ki heʻene kau tamaioʻeiki, pea ko ʻene kau ʻāngelo ʻoku ʻikai ke ne fakamālō ki ai.
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
Kae huanoa ʻakinautolu ʻoku nofo ʻi he ngaahi fale ʻumea, ko honau tuʻunga ʻoku ʻi he efu, pea ʻoku taʻomia ʻakinautolu ʻo hangē pe ko e ane?
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
ʻOku tā hifo ʻakinautolu mei he pongipongi ʻo aʻu ki he efiafi: ʻoku nau ʻauha ʻo taʻetuku, ka ʻoku ʻikai tokanga ki ai ha taha.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
Pea ʻikai ʻoku mole atu ʻae lelei kotoa pē ʻoku ʻiate kinautolu? ʻOku nau mate, ʻio, ʻi he taʻehapoto.’
