Jobs 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Então respondeu Eliphaz o temanita, e disse:
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
Se intentarmos fallar-te, enfadar-te-has? mas quem poderia conter as palavras?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Eis que ensinaste a muitos, e esforçaste as mãos fracas.
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
As tuas palavras levantaram os que tropeçavam e os joelhos desfallecentes fortificaste.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
Mas agora a ti te vem, e te enfadas: e, tocando-te a ti, te perturbas.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
Porventura não era o teu temor de Deus a tua confiança, e a tua esperança a sinceridade dos teus caminhos?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
Lembra-te agora qual é o innocente que jamais perecesse? e onde foram os sinceros destruidos?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
Como eu tenho visto, os que lavram iniquidade, e semeam trabalho segam o mesmo.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
Com o bafo de Deus perecem; e com o assopro da sua ira se consomem.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
O bramido do leão, e a voz do leão feroz, e os dentes dos leõezinhos se quebrantam.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
Perece o leão velho, porque não ha preza; e os filhos da leoa andam esparzidos.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
Uma palavra se me disse em segredo; e os meus ouvidos perceberam um sussurro d'ella.
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
Entre imaginações de visões da noite, quando cae sobre os homens o somno profundo;
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
Sobreveiu-me o espanto e o tremor, e todos os meus ossos estremeceram.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
Então um espirito passou por diante de mim; fez-me arrepiar os cabellos da minha carne;
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
Parou elle, porém não conheci a sua feição; um vulto estava diante dos meus olhos: e, calando-me, ouvi uma voz que dizia:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
Seria porventura o homem mais justo do que Deus? seria porventura o varão mais puro do que o seu Creador?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Eis-que nos seus servos não confiaria, e aos seus anjos imputaria loucura:
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
Quanto menos n'aquelles que habitam em casas de lodo, cujo fundamento está no pó, e são machucados como a traça!
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
Desde a manhã até á tarde são despedaçados: e eternamente perecem sem que d'isso se faça caso.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
Porventura se não passa com elles a sua excellencia? morrem, porém sem sabedoria.
