< Jobs 4 >

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Tad Elifas no Temanas atbildēja un sacīja:
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
Vai ļaunā ņemsi, kad tev kādu vārdu teiksim? Bet, - kas varētu klusu ciest?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Redzi, dažu labu tu esi pamācījis un nogurušas rokas stiprinājis.
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
Tavi vārdi kritušu ir uzcēluši, un drebošus ceļus tu esi spēcinājis.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
Bet kad tas nu nāk uz tevi, tad tu nogursti, un kad tas tevi aizņem, tad tu iztrūcinājies.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
Vai uz tavu Dieva bijāšanu nebija tava cerība, vai tu nepaļāvies uz saviem nenoziedzīgiem ceļiem?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
Piemini jel, kurš nenoziedzīgs būdams ir bojā gājis, un kur taisni ir izdeldēti?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
Tā es gan esmu redzējis: kas netaisnību ar un varas darbu sēj, tie to pašu pļauj.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
Caur Dieva dvašu tie iet bojā, un no viņa bardzības gara tie iznīkst.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
Lauvas rūkšana un liela lauvas balss un jaunu lauvu zobi ir izlauzti.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
Vecais lauva iet bojā, jo laupījuma nav, un vecās lauvas bērni izklīst.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
Un slepeni pie manis nācis vārds, un mana auss kādu skaņu no tā ir saņēmusi,
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
Nakts parādīšanu domās, kad ciets miegs cilvēkiem uziet.
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
Tad bailes man uznāca un šaušalas un iztrūcināja visus manus kaulus.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
Un viens gars man gāja garām, ka visi manas miesas mati cēlās stāvu.
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
Viņš stāvēja, bet es nepazinu viņa ģīmi, tēls bija priekš manām acīm un es dzirdēju palēnu balsi:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
Vai cilvēks taisns Dieva priekšā, vai vīrs šķīsts priekš sava Radītāja?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Redzi, Saviem kalpiem Viņš neuztic, un Saviem eņģeļiem Viņš pierāda vainu, -
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
Cik vairāk tiem, kas mālu namos dzīvo, kas ceļas no pīšļiem, kas nīcīgi kā kodi.
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
Starp rīta un vakara laiku tie top sašķelti, ka neviens to nenomana, viņi iet pavisam bojā.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
Vai viņu gods viņiem netop atņemts? Tie nomirst, bet ne gudrībā.

< Jobs 4 >