Jobs 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Elifaz il Temanita prese la parola e disse:
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
Se si tenta di parlarti, ti sarà forse gravoso? Ma chi può trattenere il discorso?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Ecco, tu hai istruito molti e a mani fiacche hai ridato vigore;
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
le tue parole hanno sorretto chi vacillava e le ginocchia che si piegavano hai rafforzato.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
Ma ora questo accade a te e ti abbatti; capita a te e ne sei sconvolto.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
La tua pietà non era forse la tua fiducia e la tua condotta integra, la tua speranza?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
Ricordalo: quale innocente è mai perito e quando mai furon distrutti gli uomini retti?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
Per quanto io ho visto, chi coltiva iniquità, chi semina affanni, li raccoglie.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
A un soffio di Dio periscono e dallo sfogo della sua ira sono annientati.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
Il ruggito del leone e l'urlo del leopardo e i denti dei leoncelli sono frantumati.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
Il leone è perito per mancanza di preda e i figli della leonessa sono stati dispersi.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
A me fu recata, furtiva, una parola e il mio orecchio ne percepì il lieve sussurro.
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
Nei fantasmi, tra visioni notturne, quando grava sugli uomini il sonno,
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
terrore mi prese e spavento e tutte le ossa mi fece tremare;
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
un vento mi passò sulla faccia, e il pelo si drizzò sulla mia carne...
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
Stava là ritto uno, di cui non riconobbi l'aspetto, un fantasma stava davanti ai miei occhi... Un sussurro..., e una voce mi si fece sentire:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
«Può il mortale essere giusto davanti a Dio o innocente l'uomo davanti al suo creatore?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Ecco, dei suoi servi egli non si fida e ai suoi angeli imputa difetti;
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
quanto più a chi abita case di fango, che nella polvere hanno il loro fondamento! Come tarlo sono schiacciati,
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
annientati fra il mattino e la sera: senza che nessuno ci badi, periscono per sempre.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
La funicella della loro tenda non viene forse strappata? Muoiono senza saggezza!».
