Jobs 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
And Eliphaz the Temanite answereth and saith: —
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
Hath one tried a word with thee? — Thou art weary! And to keep in words who is able?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Lo, thou hast instructed many, And feeble hands thou makest strong.
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
The stumbling one do thy words raise up, And bowing knees thou dost strengthen.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
But now, it cometh in unto thee, And thou art weary; It striketh unto thee, and thou art troubled.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
Is not thy reverence thy confidence? Thy hope — the perfection of thy ways?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
Remember, I pray thee, Who, being innocent, hath perished? And where have the upright been cut off?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
As I have seen — ploughers of iniquity, And sowers of misery, reap it!
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
From the breath of God they perish, And from the spirit of His anger consumed.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
The roaring of a lion, And the voice of a fierce lion, And teeth of young lions have been broken.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
An old lion is perishing without prey, And the whelps of the lioness do separate.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
And unto me a thing is secretly brought, And receive doth mine ear a little of it.
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
In thoughts from visions of the night, In the falling of deep sleep on men,
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
Fear hath met me, and trembling, And the multitude of my bones caused to fear.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
And a spirit before my face doth pass, Stand up doth the hair of my flesh;
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
It standeth, and I discern not its aspect, A similitude [is] over-against mine eyes, Silence! and a voice I hear:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
'Is mortal man than God more righteous? Than his Maker is a man cleaner?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Lo, in His servants He putteth no credence, Nor in His messengers setteth praise.'
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
Also — the inhabitants of houses of clay, (Whose foundation [is] in the dust, They bruise them before a moth.)
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
From morning to evening are beaten down, Without any regarding, for ever they perish.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
Hath not their excellency been removed with them? They die, and not in wisdom!
