Jobs 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Then spake Eliphaz the Temanite, and said:
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
If one attempt a word with thee, wilt thou be offended? But who can refrain from speaking?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Behold, thou hast admonished many; Thou hast strengthened feeble hands;
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
Thy words have upheld him that was falling, And thou hast given strength to feeble knees.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
But now it is come upon thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art confounded!
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
Is not thy fear of God thy hope, And the uprightness of thy ways thy confidence?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
Remember, I pray thee, who ever perished being innocent? Or where have the righteous been cut off?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
According to what I have seen, they who plough iniquity, And sow mischief, reap the same.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
By the blast of God they perish, And by the breath of his nostrils they are consumed.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, And the teeth of the young lions are broken.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
The fierce lion perisheth for lack of prey, And the whelps of the lioness are scattered abroad.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
A word was once secretly brought to me, And mine ear caught a whisper thereof.
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
Amid thoughts from visions of the night, When deep sleep falleth upon men,
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
A fear and a horror came upon me, Which made all my bones to shake.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
Then a spirit passed before my face, The hair of my flesh rose on end;
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
It stood still, but its form I could not discern; An image was before mine eyes; There was silence, and I heard a voice:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
“Shall mortal man be more just than God? Shall man be more pure than his Maker?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Behold, he putteth no trust in his ministering spirits, And his angels he chargeth with frailty.
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
What then are they who dwell in houses of clay, Whose foundation is in the dust, Who crumble to pieces, as if moth-eaten!
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
Between morning and evening are they destroyed; They perish for ever, and none regardeth it.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
The excellency that is in them is torn away; They die before they have become wise.”
