Jobs 4
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Then Eliphaz the Temanite answered and said,
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
If we analyse to commune with you, will you be grieved? but who can withhold himself from speaking?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
Behold, you have instructed many, and you have strengthened the weak hands.
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
Your words have raised up him that was falling, and you have strengthened the feeble knees.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
But now it has come upon you, and you faint; it touches you, and you are troubled.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
Is not this your fear, your confidence, your hope, and the uprightness of your ways?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
Remember, I pray you, who ever perished, being innocent? or where were the righteous cut off?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
Even as I have seen, they that plow iniquity, and sow wickedness, reap the same.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
By the blast of God they perish, and by the breath of his nostrils are they consumed.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
The old lion perishes for lack of prey, and the stout lion's whelps are scattered abroad.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
Now a thing was secretly brought to me, and mine ear received a little thereof.
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falls on men,
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
Fear came upon me, and trembling, which made all my bones to shake.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
Then a spirit passed before my face; the hair of my flesh stood up:
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
It stood still, but I could not discern the form thereof: an image was before mine eyes, there was silence, and I heard a voice, saying,
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
Shall mortal man be more just than God? shall a man be more pure than his maker?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
Behold, he put no trust in his servants; and his angels he charged with folly:
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
How much less in them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, which are crushed before the moth?
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
They are destroyed from morning to evening: they perish for ever without any regarding it.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
Does not their excellency which is in them go away? they die, even without wisdom.
