Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
“ʻOku ke ʻilo ʻae feituʻulaʻā ʻoku fanauʻi ai ʻae fanga kosi kaivao ʻoe maka? Pe ʻoku ke faʻa fakaʻilonga ʻoka fanauʻi ʻae fanga hainiti?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
ʻOku ke faʻa lau ki he kakato ʻo honau ngaahi māhina? Pe ʻoku ke ʻilo ʻae feituʻulaʻā ʻoku nau fāʻele ai?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
ʻOku nau fakamapelu ʻakinautolu, ʻoku nau fāʻeleʻi honau ʻuhiki, ʻoku nau lī kituʻa ʻenau ngaahi mamahi.
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
ʻOku matamatalelei honau ʻuhiki, ʻoku nau tupu hake ʻi he toafa; ʻoku nau ʻalu atu, pea ʻikai toe haʻu kiate kinautolu.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
“Ko hai kuo ne fekau atu tauʻatāina ʻae ʻasi kaivao? Pe ko hai kuo ne vete ʻae ngaahi haʻi ʻoe ʻasi kaivao?
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
ʻAia kuo u tuʻutuʻuni ʻae toafa ko hono fale ʻoʻona, mo e fonua lala ko hono ngaahi nofoʻanga.
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
ʻOku manuki ia ki he tokolahi ʻoe kolo, pea ʻoku ʻikai te ne tokanga ki he kalanga ʻoe tauhi.
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
Ko hono kaiʻanga ko e ngaahi moʻunga ʻataʻatā, pea ʻoku ne kumi ʻae meʻa mata kotoa pē.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
“ʻE fie tauhi kiate koe ʻae liimi, pe nofo ofi ki hoʻo ʻaiʻangakai?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
ʻOku ke faʻa nonoʻo ʻae liimi ʻaki hono noʻotaki ʻi he keli? Pe te ne muimui ʻiate koe ke fakatoka lelei ʻae ngaahi luo?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Te ke falala ki ai koeʻuhi ʻoku lahi ʻa hono mālohi? Pe te ke tuku hoʻo ngāue kiate ia?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Te ke tui kiate ia, te ne fetuku ki ʻapi hoʻo ngaahi fua, ʻo tānaki ia ki ho feleoko?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
“Ko e kapakau ʻoe ʻositalesi ke kapakapa: ka ʻoku puna hake ʻae sitoaka mo e falekoni.
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
Vakai, ʻoku ne fakato hono ngaahi fua ʻi he kelekele, ʻo ne fakamafana ia ʻi he efu,
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
Pea ngalo ʻiate ia ʻe laiki nai ia ʻe he vaʻe, pe maumauʻi ia ʻe he manu kaivao.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
Kuo fakafefeka ʻene anga ki hono fānganga ʻo hangē ʻoku ʻikai ʻaʻana ʻakinautolu: ʻoku taʻeʻaonga ʻene ngāue taʻemanavahē;
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
Koeʻuhi kuo fakamasivaʻi ia ʻe he ʻOtua ʻi he poto, pea naʻe ʻikai te ne tuku kiate ia ʻae faʻa ʻilo.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
Ko e feituʻulaʻā ko ia te ne tuʻu hake ki ʻolunga, ʻoku ne manukiʻi ʻae hoosi mo ia ʻoku heka ai.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
“Naʻa ke tuku ʻe koe ʻae mālohi ki he hoosi? Naʻa ke fakakofuʻaki hono kia ʻae mana?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
ʻOku ke faʻa fakamanavahēʻi ia ʻo hangē ko e heʻe? Ko e mānava lahi ʻo hono ihu ʻoku fakailifia.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
ʻOku kenukenu ia ʻi he vahaʻa moʻunga, pea fiefia ʻi he mālohi: ʻoku ʻalu atu ia ke fakafetaulaki ki he kau tangata ʻoku toʻo mahafutau.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
ʻOku ne manuki ki he manavahē, pea ʻoku ʻikai ilifia ia; pe foki kimui mei he heletā.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
ʻOku ngatata ʻae tangakaho kiate ia, ʻae tao ngingila pea mo e fakaū.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
ʻOku ne folohifo ʻae kelekele ʻi he feinga mo e lili: pea ʻoku ʻikai te ne tui ko e leʻo ia ʻoe meʻa lea.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
ʻOku pehē ʻe ia ʻi he lotolotonga ʻoe ngaahi meʻa lea, ‘He, he;’ pea nanamu ki he tau ʻi he kei mamaʻo, ko e mana ʻoe kau taki tau, mo ʻenau mavava.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
“ʻOku puna ʻae falekoni ʻi hoʻo poto, ʻo mafao atu hono kapakau ki he feituʻu tonga?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
ʻOku puna hake ʻae ʻikale ko hoʻo fekau, ʻo ne ngaohi hono pununga ʻi ʻolunga?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
ʻOku nofo ia ʻo tatali ʻi he maka, ʻi he maka hangatāmaki, mo e potu mālohi.
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
ʻOku kumi mei ai ʻene meʻakai, pea ʻoku sio hono mata mei he mamaʻo.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
ʻOku mimisi hake foki ʻe hono ʻuhiki ʻae toto: pea ko e potu ko ia ʻoku ʻi ai ʻae mate, ʻoku ʻi ai ia.”
