Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Sai tu quando le capre selvagge delle rocce figliano? Hai tu osservato quando le cerve partoriscono?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Conti tu i mesi della lor pregnanza e sai tu il momento in cui debbono sgravarsi?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
S’accosciano, fanno i lor piccini, e son tosto liberate dalle loro doglie;
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
i lor piccini si fanno forti, crescono all’aperto, se ne vanno, e non tornan più alle madri.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Chi manda libero l’onàgro, e chi scioglie i legami all’asino salvatico,
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
al quale ho dato per dimora il deserto, e la terra salata per abitazione?
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
Egli si beffa del frastuono della città, e non ode grida di padrone.
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
Batte le montagne della sua pastura, e va in traccia d’ogni filo di verde.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Il bufalo vorrà egli servirti o passar la notte presso alla tua mangiatoia?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Legherai tu il bufalo con una corda perché faccia il solco? erpicherà egli le valli dietro a te?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Ti fiderai di lui perché la sua forza è grande? Lascerai a lui il tuo lavoro?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Conterai su lui perché ti porti a casa la raccolta e ti ammonti il grano sull’aia?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
Lo struzzo batte allegramente l’ali; ma le penne e le piume di lui son esse pietose?
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
No, poich’egli abbandona sulla terra le proprie uova e le lascia scaldar sopra la sabbia.
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
Egli dimentica che un piede le potrà schiacciare, e che le bestie dei campi le potran calpestare.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
Tratta duramente i suoi piccini, quasi non fosser suoi; la sua fatica sarà vana, ma ciò non lo turba,
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
ché Iddio l’ha privato di sapienza, e non gli ha impartito intelligenza.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
Ma quando si leva e piglia lo slancio, si beffa del cavallo e di chi lo cavalca.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Sei tu che dài al cavallo il coraggio? che gli vesti il collo d’una fremente criniera?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Sei tu che lo fai saltar come la locusta? Il fiero suo nitrito incute spavento.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
Raspa la terra nella valle ed esulta della sua forza; si slancia incontro alle armi.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
Della paura si ride, non trema, non indietreggia davanti alla spada.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
Gli risuona addosso il turcasso, la folgorante lancia e il dardo.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
Con fremente furia divora la terra. Non sta più fermo quando suona la tromba.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
Com’ode lo squillo, dice: Aha! e fiuta da lontano la battaglia, la voce tonante dei capi, e il grido di guerra.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
E’ l’intelligenza tua che allo sparviere fa spiccare il volo e spiegar l’ali verso mezzogiorno?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
E’ forse al tuo comando che l’aquila si leva in alto e fa il suo nido nei luoghi elevati?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
Abita nelle rocce e vi pernotta; sta sulla punta delle rupi, sulle vette scoscese;
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
di là spia la preda, e i suoi occhi miran lontano.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
I suoi piccini s’abbeveran di sangue, e dove son de’ corpi morti, ivi ella si trova”.
