Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? Or canst thou observe when the hinds are in labor?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Canst thou number the months they fulfill, And know the season when they bring forth?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
They bow themselves; they bring forth their young; They cast forth their pains.
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
Their young ones are strong; they grow up in the fields; They go away, and return not to them.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Who hath sent forth the wild ass free? Who hath loosed the bands of the wild ass,
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
To whom I have given the wilderness for his house, And the barren land for his dwelling-place?
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
He scorneth the tumult of the city, And heedeth not the shouting of the driver;
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
The range of the mountains is his pasture; He seeketh after every green thing,
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Will the wild-ox consent to serve thee? Will he pass the night at thy crib?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Canst thou bind the wild-ox with the harness to the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Wilt thou rely upon him because his strength is great, And commit to him thy labor?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Wilt thou trust him to bring home thy grain, And gather in thy harvest?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
The wing of the ostrich moveth joyfully; But is it with loving pinion and feathers?
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
Nay, she layeth her eggs on the ground; She warmeth them in the dust,
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
And forgetteth that the foot may crush them, And that the wild beast may break them.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
She is cruel to her young, as if they were not hers; Her labor is in vain, yet she feareth not;
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
Because God hath denied her wisdom, And hath not given her understanding.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
Yet when she lasheth herself up on high, She laugheth at the horse and his rider.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Hast thou given the horse strength? Hast thou clothed his neck with his trembling mane?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Hast thou taught him to bound like the locust? How majestic his snorting! how terrible!
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
He paweth in the valley; he exulteth in his strength, And rusheth into the midst of arms.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
He laugheth at fear; he trembleth not, And turneth not back from the sword.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
Against him rattle the quiver, The flaming spear, and the lance.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
With rage and fury he devoureth the ground; He will not believe that the trumpet soundeth.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
At every blast of the trumpet, he saith, Aha! And snuffeth the battle afar off, —The thunder of the captains, and the war-shout.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Is it by thy wisdom that the hawk flieth, And spreadeth his wings toward the south?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Doth the eagle soar at thy command, And build his nest on high?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
He dwelleth and lodgeth upon the rock, Upon the peak of the rock, and the stronghold.
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
From thence he spieth out prey; His eyes discern it from afar.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
His young ones suck up blood; And where the slain are, there is he.
