< Jobs 39 >
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Mon dawk e Atha ca khenae tueng hah na panue maw, Sayuk ca khenae tueng te na pâkuem thai maw.
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Thapa nâyittouh maw a vawn tie hah na panue thai maw, a khenae tueng te na panue thai maw.
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
A tabo awh teh a ca a khe, a canaw teh a pâ sak.
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
A canaw hah a dam awh teh kahrawngum a roung awh. A tha ao awh.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Kahrawng e lanaw hah apinimaw a ngai patetlah a pâ sak. Kahrawng e la pennae rui apinimaw a rasu.
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
Kahrawng hah apie im lah maw ka sak teh, kahrawngum hah api khosak nahanelah maw ka sak.
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
Runae ka kâhmo e khopui a dudam teh, kahrekkungnaw e hramnae lawk hah noutna pouh hoeh.
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
Mon teh a pawngpanae lah ao teh, hram kanaw hah a tawng awh.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Savitan ni nange thaw a tawk ngai han na maw, na saring im dawk a roe ngai han na maw.
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Savitan hah a lahuen dawk laikawk kanawknae laphu hah na thueng thai han na maw. Na hnuk lae tangkom a paten ngai han na maw.
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
A thao poung dawkvah na kâuepkhai maw. Na thaw hah ahni dawk na patue thai han na maw.
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Na cakang hah im lah a phu hane hoi, cangkatinnae koe cabong pâkhueng sak hanelah, na kâuepkhai thai maw.
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
Kalauk vâ ni a rathei hah a kâoup nalaihoi ouk a kamphuet, hatei a rathei hai a muennaw ni lungmanae a tawn maw.
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
Bangkongtetpawiteh, talai dawk a tadui a ceitakhai teh, vaiphu dawk a phu a bet sak.
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
Tami ni rakkâbawng lah a coungroe thai, moithangnaw ni a kâbawng sak thai tie hah panuek hoeh toe.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
A canaw hah a ca hoeh e patetlah puenghoi a rek teh, a thaw tawk e a hrawnghrang lah ao e hah bang lahai pouk hoeh.
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
Bangkongtetpawiteh, Cathut ni lungangnae a lawp teh, thoumthainae hoi pathoup hoeh.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
A rasangnae koe amahoima a kâtawm toteh, marang hoi marang dawk kâcui e hah a dudam.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Marang thaonae hah na poe e na maw, a lahuen dawk khoparit hoi na pathoup boimaw.
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Samtong patetlah na pakhi thai maw, ahnie hnawng dawk hoi kacaie lawk teh taki a tho.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
Tanghling hah a khok hoi a kaphai teh, a thaonae dawkvah a nawm, tarankâtuknae puengcang thung vah karang poung lah a yawng.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
Takithopoung e hah a panuikhai teh, lungpuennae awm boihoeh. Hoehpawiteh, tahloi taki hoi ban boihoeh.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
A lathueng vah palabom hah poe a kâroe teh, pala hoi tahroe hah poe a kâhlai.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
Takitho e hoi lungkhuek nah laihoi, mongka lawk ni hai kacakcalah kangdout sak thai hoeh.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
Mongka lawk a cai torei teh, awhaw! telah a ti. Taran kâtuknae hah ahlanae koehoi a hmui lah a thai. Kahrawikungnaw a hramnae lawk hoi târuetâho lawk a thai.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Cangkhainae lahoi mataw ni a rathei a kadai teh, akalah a kamleng thai maw.
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Karasangpoung lah a kamleng teh, karasangpoung lah tabu a tuk e hah, nang ni kâ na poe e namaw.
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
Lungha dawk kho a sak teh, karasang e lungha kânguenae rapanim koe ouk a roe.
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
Haw hoi a ca hane hah a tuet teh, a mit ni ahla poungnae koe e hai a hmu thai.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
A canaw ni thi ouk a du awh teh, kadout e moikong onae pueng koe ao awh.