Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Sathar caa tapenhaih atue na panoek maw? To tih ai boeh loe tasuk caa tapenhaih atue na panoek maw?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Ca tapen karoek to khrah nazetto maw zokpomh, tito na panoek maw? To tih ai boeh loe nihcae tapenhaih atue na panoek maw?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
Nihcae loe tabok o, caa tapen o; to naah caa tapenhaih kana to pahnet o.
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
A caanawk loe ngantui o moe, taw ah qoeng o tahang; amno to caeh o taak, amlaem o let ai boeh.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Mi mah maw taw ih hrangnawk angmah koeh ah prasak? Mi mah maw taw hrang ih aqui to khramh pae thaih?
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
Anih ohhaih ahmuen to praezaek ah ka sak moe, karoem long to anih ohhaih ahmuen ah ka paek.
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
Anih loe vangpui thung ih loknawk to pahnuithuih moe, kamongh kami hanghaih lok doeh tahngai ai.
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
Anih loe maenawk nuiah prat moe, kahing phrohnawk to pakrong.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Hmawsaeng taw ih maitaw loe na tok to sak moe, nang khaeah oh han koeh tih maw?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Laikok toksak hanah qui hoiah na zae thai tih maw? To tih ai boeh loe laikok atok hanah na hnukah bang thai tih maw?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Anih thacakhaih to na oep han maw? To tih ai boeh loe na sak ih tok to anih khaeah na aap thai tih maw?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Anih mah im ah cang na phaw pae ueloe, tapup thungah na suem pae tih, tiah na tang maw?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
Tawtaaw tavaa loe amoekhaih hoiah pakhraeh to boh, toe tahnongsawk tavaa hoi Ostrich tavaa loe anih ih amui hoiah patah thai ai,
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
anih loe long ah taduih moe, savuet long hoiah tadui to khaeksak,
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
anih loe khok hoiah angmah ih tadui to cawh moeng ueloe, taw ih moi mah tadui koisak moeng tih, tito panoek ai.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
Anih loe a caanawk to angmah ih caa ai baktiah khet, anih caasakhaih loe azom pui ni, tiah poek ai;
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
Sithaw mah anih han palunghahaih to paek ai, panoekhaih roe paek ai.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
Toe pakhraeh atoengh tahang naah, anih mah hrang hoi a nuiah kangthueng kami to pahnuithuih.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Hrang tha na caksak maw? Anih ih tahnong to na khuk pae maw?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Pakhuh kangphet baktiah maw nang phetsak? Anih anghahaih takhi tuen loe zit thoh parai.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
Anih loe azawn ah cawnh tapaih, a thacakhaih to angoep moe, misatuh kaminawk to a hmaang.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
Zithaih to pahnuithuih, zithaih tidoeh tawn ai; sumsen doeh cawn taak ai.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
Anih kahhaih palaa tuen to tacawt, tayae hoi misa angvaenghaih aphaw loe ampha hlip.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
Anih loe palungphui moe, thacakhaih palung hoiah long to a caak; mongkah lok a thaih naah, om duem thai ai.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
Mongkah lok thaih naah, Ha, ha, tiah a thuih; misatuh angraeng ih lok, misa pahruekhaih lok ahmui loe ahmuen kangthla hoiah panoek thaih.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Tahmu loe na patuk ih palunghahaih hoiah pakhraeh to boh moe, aloih bangah azawk tathuk maw?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Tahmu loe na paek ih lok pongah maw van bangah azawk tahang moe, hmuensang ah tabu to boh?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
Anih loe lungsong nuiah oh, cathaeng loe anih ohhaih kacak ahmuen ah oh.
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
To ahmuen hoiah a khet moe, caak koi moi to ahmuen kangthla hoiah hnuk thaih.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
A caanawk doeh athii to pazoh o toeng; anih loe kadueh qok ohhaih ahmuen ah oh, tiah a naa.
