Jobs 32
1 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.
Omiserunt autem tres viri isti respondere Iob, eo quod iustus sibi videretur.
2 Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud,
Et iratus, indignatusque est Eliu filius Barachel Buzites, de cognatione Ram: iratus est autem adversum Iob, eo quod iustum se esse diceret coram Deo.
3 og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.
Porro adversum amicos eius indignatus est, eo quod non invenissent responsionem rationabilem, sed tantummodo condemnassent Iob.
4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
Igitur Eliu expectavit Iob loquentem: eo quod seniores essent qui loquebantur.
5 Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.
Cum autem vidisset quod tres respondere non potuissent, iratus est vehementer.
6 Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.
Respondensque Eliu filius Barachel Buzites, dixit: Iunior sum tempore, vos autem antiquiores, idcirco demisso capite, veritus sum vobis indicare meam sententiam.
7 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
Sperabam enim quod ætas prolixior loqueretur, et annorum multitudo doceret sapientiam.
8 Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
Sed, ut video, Spiritus est in hominibus, et inspiratio Omnipotentis dat intelligentiam.
9 De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.
Non sunt longævi sapientes, nec senes intelligunt iudicium.
10 Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.
Ideo dicam: Audite me, ostendam vobis etiam ego meam sapientiam.
11 Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.
Expectavi enim sermones vestros, audivi prudentiam vestram, donec disceptaremini sermonibus:
12 Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
Et donec putabam vos aliquid dicere, considerabam: sed, ut video, non est qui possit arguere Iob, et respondere ex vobis sermonibus eius.
13 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!
Ne forte dicatis: Invenimus sapientiam, Deus proiecit eum, non homo.
14 Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.
Nihil locutus est mihi, et ego non secundum sermones vestros respondebo illi.
15 De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.
Extimuerunt, nec responderunt ultra, abstuleruntque a se eloquia.
16 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?
Quoniam igitur expectavi, et non sunt locuti: steterunt, nec ultra responderunt:
17 Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.
Respondebo et ego partem meam, et ostendam scientiam meam.
18 For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.
Plenus sum enim sermonibus, et coarctat me spiritus uteri mei.
19 Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.
En venter meus quasi mustum absque spiraculo, quod lagunculas novas disrumpit.
20 Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.
Loquar, et respirabo paululum: aperiam labia mea, et respondebo.
21 Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;
Non accipiam personam viri, et Deum homini non æquabo.
22 for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.
Nescio enim quamdiu subsistam, et si post modicum tollat me Factor meus.
