Jobs 31
1 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
Pepigi fœdus cum oculis meis ut ne cogitarem quidem de virgine.
2 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
Quam enim partem haberet in me Deus desuper, et hereditatem Omnipotens de excelsis?
3 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
Numquid non perditio est iniquo, et alienatio operantibus iniustitiam?
4 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
Nonne ipse considerat vias meas, et cunctos gressus meos dinumerat?
5 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
Si ambulavi in vanitate, et festinavit in dolo pes meus:
6 - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
Appendat me in statera iusta, et sciat Deus simplicitatem meam.
7 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
Si declinavit gressus meus de via, et si secutum est oculos meos cor meum, et si manibus meis adhæsit macula:
8 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
Seram, et alium comedat: et progenies mea eradicetur.
9 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
Si deceptum est cor meum super muliere, et si ad ostium amici mei insidiatus sum:
10 gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
Scortum alterius sit uxor mea, et super illam incurventur alii.
11 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
Hoc enim nefas est, et iniquitas maxima.
12 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
Ignis est usque ad perditionem devorans, et omnia eradicans genimina.
13 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
Si contempsi subire iudicium cum servo meo, et ancilla mea, cum disceptarent adversum me.
14 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
Quid enim faciam cum surrexerit ad iudicandum Deus? et cum quæsierit, quid respondebo illi?
15 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
Numquid non in utero fecit me qui et illum operatus est: et formavit me in vulva unus?
16 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
Si negavi, quod volebant, pauperibus, et oculos viduæ expectare feci:
17 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
Si comedi buccellam meam solus, et non comedit pupillus ex ea:
18 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
(Quia ab infantia mea crevit mecum miseratio: et de utero matris meæ egressa est mecum.)
19 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
Si despexi pereuntem, eo quod non habuerit indumentum, et absque operimento pauperem:
20 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
Si non benedixerunt mihi latera eius, et de velleribus ovium mearum calefactus est:
21 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
Si levavi super pupillum manum meam, etiam cum viderem me in porta superiorem:
22 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
Humerus meus a iunctura sua cadat, et brachium meum cum suis ossibus confringatur.
23 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
Semper enim quasi tumentes super me fluctus timui Deum, et pondus eius ferre non potui.
24 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
Si putavi aurum robur meum, et obrizo dixi: Fiducia mea.
25 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
Si lætatus sum super multis divitiis meis, et quia plurima reperit manus mea.
26 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
Si vidi solem cum fulgeret, et lunam incedentem clare:
27 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
Et lætatum est in abscondito cor meum, et osculatus sum manum meam ore meo.
28 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
Quæ est iniquitas maxima, et negatio contra Deum altissimum.
29 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
Si gavisus sum ad ruinam eius, qui me oderat, et exultavi quod invenisset eum malum.
30 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
Non enim dedi ad peccandum guttur meum, ut expeterem maledicens animam eius.
31 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
Si non dixerunt viri tabernaculi mei: Quis det de carnibus eius ut saturemur?
32 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
Foris non mansit peregrinus, ostium meum viatori patuit.
33 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
Si abscondi quasi homo peccatum meum, et celavi in sinu meo iniquitatem meam.
34 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
Si expavi ad multitudinem nimiam, et despectio propinquorum terruit me: et non magis tacui, nec egressus sum ostium.
35 Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
Quis mihi tribuat auditorem, ut desiderium meum audiat Omnipotens: et librum scribat ipse qui iudicat.
36 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
Ut in humero meo portem illum, et circumdem illum quasi coronam mihi?
37 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
Per singulos gradus meos pronunciabo illum, et quasi principi offeram eum.
38 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
Si adversum me terra mea clamat, et cum ipsa sulci eius deflent:
39 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
Si fructus eius comedi absque pecunia, et animam agricolarum eius afflixi:
40 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.
Pro frumento oriatur mihi tribulus, et pro hordeo spina. Finita sunt verba Iob.
