Jobs 31
1 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
A covenant, I solemnised for mine eyes, —How then could I gaze upon a virgin?
2 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
Or what would have been my portion of GOD from above? Or what inheritance of the Almighty from on high?
3 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
Is there not calamity, for the perverse? and misfortune, for the workers of iniquity?
4 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
Would, he, not see my ways? and of all my steps, take account?
5 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
Verily I walked not in falsity, nor did my foot haste unto deceit: —
6 - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
Let him weigh me in balances of righteousness, —and let GOD take note of mine integrity!
7 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
If my goings have swerved from the way, —and, after mine eyes, hath gone my heart, and, to my hands, hath adhered any stain,
8 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
Let me sow but, another, eat. And let, what I have springing up, be uprooted!
9 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
If my heart hath been enticed unto a woman, or, by the door of my neighbour, I have lien in wait,
10 gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
Let my wife, grind to another, and, over her, let others bend!
11 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
Surely that had been a shameful thing! and that an iniquity for the judges!
12 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
Surely, a fire, had that been, which, unto destruction, would have consumed, and, of all mine increase, had it torn up the root.
13 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
If I refused the right of my servant, or my handmaid, when they contended with me,
14 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
What then could I have done when GOD rose up? And, when he visited, what could I have answered him?
15 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
Did not he who, in the womb, made me, make him? And is not he who formed us in the body one?
16 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
If I withheld—from pleasure—the poor, or, the eyes of the widow, I dimmed;
17 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
Or, used to eat my morsel alone, so that the fatherless did not eat thereof;
18 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
Surely, from my youth, he grew up to me, as to a father, and, from my birth, I acted as guide to her:
19 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
If I saw one perishing for lack of clothing, or that the needy had no covering;
20 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
If his loins did not bless me, or if, with the fleece of my lambs, he did not warm himself;
21 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
If I shook—against the fatherless—my hand, when I saw, in the gate, his need of my help,
22 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
Let, my shoulder, from the shoulder-blade, fall, and, my arm, from the upper bone, be broken;
23 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
For, a dread unto me, was calamity from GOD, and, from his majesty, I could not escape.
24 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
If I made gold my stay, and, to precious metal, said, My confidence!
25 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
If I rejoiced because great was my substance, and, an abundance, my hand had discovered;
26 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
If I looked at the sun, when it flashed forth light, or at the moon, majestically marching along;
27 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
And befooled secretly was my heart, so that my hand kissed my mouth,
28 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
That too, had been a judicial iniquity, For I should have been false to GOD, above.
29 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
If rejoiced in the misfortune of him that hated me, or exulted when calamity found him; —
30 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
Neither did I suffer my palate to sin, by asking, with a curse, for his life:
31 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
If the men of my household have not said, Oh for some of his flesh—we cannot get filled,
32 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
Outside, the sojourner lodged not for the night, My doors—to the wayfarer, I threw open.
33 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
If I covered, like Adam, my transgressions, by hiding in my bosom mine iniquity,
34 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
Then let me be made to tremble at a great throng, yea let, the contempt of families, terrify me, so that, keeping silence, I shall not go out of the door!
35 Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
Oh that I had one to hear me, Lo! my crossmark, May, the Almighty, answer me! And would that, a book, mine opponent had written!
36 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
Oh! would I not, upon my shoulder, lift it, or bind it as a crown upon me;
37 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
The number of my footsteps, I would declare to him, Like a noble, would I draw near to him.
38 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
If, against me, my ground used to cry out, and, together, my ridges did weep;
39 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
If, the strength thereof, I used to eat, without payment, and, the soul of the holders thereof, I made groan;
40 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.
Instead of wheat, let there come forth bramble, and, instead of barley, a bad-smelling weed! Ended are the words of Job.
