Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
“Nanso mprempren wɔserew me, nnipa a manyin sen wɔn, na wɔn agyanom mfata sɛ wɔne me nguan ho akraman tena.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Mfaso bɛn na wɔn nsa mu ahoɔden wɔ ma me, bere a wɔn ahoɔden afi wɔn mu?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Ohia ne ɔkɔm ama wɔn ho atetew, wɔnantew asase kesee ne asase bonin so anadwo.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Wɔboaboaa nkyenhaban ano wɔ nkyɛkyerɛ mu, na wɔde sare so nnua ntin yɛɛ wɔn aduan.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Wɔn mfɛfo pam wɔn fii wɔn mu, na wohuroo wɔn sɛ akorɔmfo.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Wɔhyɛɛ wɔn ma wɔtenaa suka a emu awo, abotan ne fam ntokuru mu,
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
wosuu sɛ mfurum wɔ wuram na wɔfofɔree so wɔ ɔdɔtɔ ase.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Kuw a wɔmfra na wonni din, wɔpam wɔn fii asase no so.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
“Na nnɛ yi wɔn mmabarima de dwom bɔ me akutia; mayɛ abusude wɔ wɔn mu.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Wokyi me na wontwiw mmɛn me; wɔmmfɛre sɛ wɔtete ntasu gu mʼanim.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Afei a Onyankopɔn abubu me tadua na ɔde amanehunu aba me so yi, wɔyɛ nea wɔpɛ wɔ mʼanim.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Abusuakuw no tow hyɛ me so wɔ me nifa so; wosum mʼanan mfiri, na wosisi mpie tia me.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Wosisiw mʼakwan; na wonya me sɛe me na obiara mmoa me.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Wɔba te sɛ nea wofi ntokuru a ano abae mu; wɔnam mmubui no mu munumunum ba.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Ahunahuna ma me ho dwiriw me; mʼanuonyam atu kɔ sɛnea mframa abɔ agu, me bammɔ atu ayera sɛ omununkum.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
“Na mprempren, me nkwa resa; na amanehununna akyekyere me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Anadwo wowɔ me nnompe mu; ɔyaw a ɛwe me no nnyae.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Onyankopɔn fi ne tumi mu yɛ sɛ adurade ma me; omia me te sɛ mʼatade kɔn.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Ɔtow me kyene dontori mu na ɔma me yɛ sɛ mfutuma ne nsõ.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
“Onyankopɔn, misu mefrɛ wo, nanso wummua me. Mesɔre gyina, nanso wohwɛ me kɛkɛ.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Woba me so anibere so; wode wʼabasa mu tumi tow hyɛ me so.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Wuhwim me na wode mframa pia me; wudenkyidenkyi me wɔ ahum mu.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Minim sɛ wode me bɛkɔ owu mu, faako a woahyɛ ama ateasefo nyinaa no.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
“Ampa ara obiara mfa ne nsa nka onipa a ɔrebrɛ bere a ɔresu pɛ mmoa wɔ nʼamanehunu mu.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Mansu amma wɔn a wɔwɔ ɔhaw mu ana? Me kra werɛ anhow amma ahiafo ana?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Nanso bere a mʼani da papa so no, bɔne bae; bere a mepɛɛ hann no sum na edurui.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Me yafunu mu a ɛwowɔ me no nnyae da; na nna a amanehunu wɔ mu da mʼanim.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Menenam a mabiri, nanso ɛnyɛ sɛ owia na ahyew me; migyina aguabɔbea na misu pɛ mmoa.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Madan nnompo nuabarima, me ne mpatu na ɛbɔ.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Me honam ani biri na ehuanhuan; atiridii ama me ho adɔ.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Me sanku bɔ kwadwom, na mʼatɛntɛbɛn ma agyaadwotwa nnyigyei.
