Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
“Asi zvino vanondiseka, varume vaduku kwandiri, vane madzibaba andaishora zvokuti handaivaisa pakati pembwa dzinofudza makwai angu.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Ko, simba ramaoko avo raizondibatsirei, sezvo simba ravo rakanga rapera?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Vapererwa nokuda kwokushayiwa uye nenzara, vakadzivaira usiku munyika yakaoma, mumatongo nomunyika yakaparara.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Vakaunganidza miriwo inovavira kubva mumakwenzi, uye zvokudya zvavo zvakanga zviri mudzi womuti womurara.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Vakabviswa pakati pavanhu vokwavo, vachitukwa kunge vakanga vari mbavha.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Vakamanikidzwa kuti vagare mukati mehova dzakaoma, pakati pamatombo nomumakomba, muvhu.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Vakarira samakwai pakati pamakwenzi, uye vakamanikidzana pasi porukato.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Vakanga vari vanhu vakazvidzika vasina zita, vakadzingwa kubva munyika.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
“Uye zvino vanakomana vavo vanondiseka munziyo; ndava shumo pakati pavo.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Vanondisema uye vanomira kure neni; havazezi kundipfira mate kumeso.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Sezvo zvino Mwari akatsudunura uta hwangu uye akanditambudza, havazvidzori pamberi pangu.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Kurudyi rwangu rudzi runondirwisa; vanoisira makumbo angu misungo, vanovaka michinjiziri yokurwa neni.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Vanoparadza mugwagwa wangu; vanobudirira pakundiparadza, pasina munhu anovabatsira.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Vanofamba zvavo kunge vanopinda napakakoromoka; pakati pamatongo vanongopinda zvavo.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Zvinotyisa zvinondibata; kukudzwa kwangu kwabviswa sokunge nemhepo, kuchengetedzeka kwangu kwapera segore.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
“Uye zvino upenyu hwangu hwava kuguma; mazuva okutambudzika anondibata.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Usiku hunobaya mapfupa angu; zvinondiruma-ruma zvinorwadza hazvizorori.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Nesimba rake guru Mwari anova chipfeko kwandiri; anondisunga somutsipa wenguo yangu.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Anondikanda mumatope, uye ndava seguruva namadota.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
“Ndinochema kwamuri, imi Mwari, asi hamundipinduri; ndinosimuka, asi munongonditarisa zvenyu.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Munondishandukira noutsinye; munondirova nesimba roruoko rwenyu.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Munondibvuta mondidzingira pamberi pemhepo; munonditenderedza mudutu.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Ndinoziva kuti muchandiburutsa muchindiendesa kurufu, kunzvimbo yakatsaurirwa vapenyu vose.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
“Zvirokwazvo, hakuna munhu anobata munhu ari kushushikana paanochemera rubatsiro pakutambudzika kwake.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Ko, handina kuchema nokuda kwevaitambura here? Ko, mweya wangu hauna kuva neshungu pamusoro pavarombo here?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Kunyange zvakadaro, pandakanga ndakarindira zvakanaka, zvakaipa zvakasvika; pandakatarisira chiedza, ipapo rima rakasvika.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Kumonyoroka kwoura hwangu hakumbomiri; mazuva okutambudzika anondivinga.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Ndinodzungaira ndichisvibiswa, asi kwete nezuva; ndinosimuka pakati peungano ndichichemera rubatsiro.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Ndava hama yamakava, neshamwari yamazizi.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Ganda rangu riri kusviba uye riri kufunuka; muviri wangu unopisa nefivha.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Mbira dzangu dzava kungoridza nziyo dzokuchema, uye nyere yangu nziyo dzokuungudza.
