Jobs 30

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Porém agora se riem de mim os de menos edade do que eu, cujos paes eu teria desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

De que tambem me serviria a força das suas mãos? já de velhice se tinham esgotado n'elles.

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

De mingua e fome andavam sós, e recolhiam-se para os logares seccos, tenebrosos, assolados e desertos.

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Apanhavam malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento eram as raizes dos zimbros.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Do meio dos homens foram expulsos, e gritavam contra elles, como contra o ladrão:

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Para habitarem nos barrancos dos valles, e nas cavernas da terra e das rochas.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Bramavam entre os arbustos, e ajuntavam-se debaixo das ortigas.

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Eram filhos de doidos, e filhos de gente sem nome, e da terra foram expulsos.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Porém agora sou a sua canção, e lhes sirvo de rifão.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Abominam-me, e fogem para longe de mim, e do meu rosto não reteem o seu escarro.

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Porque Deus desatou o meu cordão, e me opprimiu, pelo que sacudiram de si o freio perante o meu rosto.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Á direita se levantam os moços; empurram os meus pés, e preparam contra mim os seus caminhos de destruição.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Desbarataram-me o meu caminho: promovem a minha miseria: não teem ajudador.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Veem contra mim como por uma grande brecha, e revolvem-se entre a assolação.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Sobrevieram-me pavores; como vento perseguem a minha honra, e como nuvem passou a minha felicidade.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

E agora derrama-se em mim a minha alma: os dias da afflicção se apoderaram de mim.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

De noite se me traspassam os meus ossos, e os pulsos das minhas veias não descançam.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Pela grandeza da força das dôres se demudou o meu vestido, e elle como o cabeção da minha tunica me cinge.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Lançou-me na lama, e fiquei similhante ao pó e á cinza.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Clamo a ti, porém tu não me respondes: estou em pé, porém para mim não attentas.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Tornaste-te a ser cruel contra mim: com a força da tua mão resistes violentamente.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre elle, e derretes-me o ser.

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Porque eu sei que me levarás á morte e á casa do ajuntamento determinado a todos os viventes.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Porém não estenderá a mão para o montão de terra, se houve clamor n'elles contra mim na sua desventura.

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Porventura, não chorei sobre aquelle que estava afflicto? ou não se angustiou a minha alma pelo necessitado?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Todavia aguardando eu o bem, então me veiu o mal, e esperando eu a luz, veiu a escuridão.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

As minhas entranhas ferveram e não estão quietas: os dias da afflicção me surprehenderam.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Denegrido ando, porém não do sol, e, levantando-me na congregação, clamo por soccorro.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Irmão me fiz dos dragões, e companheiro dos abestruzes.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Ennegreceu-se a minha pelle sobre mim, e os meus ossos estão queimados do calor.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Pelo que se trocou a minha harmonia em lamentação, e o meu orgão em voz dos que choram.