Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
nunc autem derident me iuniores tempore quorum non dignabar patres ponere cum canibus gregis mei
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
quorum virtus manuum erat mihi pro nihilo et vita ipsa putabantur indigni
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
egestate et fame steriles qui rodebant in solitudine squalentes calamitate et miseria
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
et mandebant herbas et arborum cortices et radix iuniperorum erat cibus eorum
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
qui de convallibus ista rapientes cum singula repperissent ad ea cum clamore currebant
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
in desertis habitabant torrentium et in cavernis terrae vel super glaream
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
qui inter huiuscemodi laetabantur et esse sub sentibus delicias conputabant
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
filii stultorum et ignobilium et in terra penitus non parentes
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
nunc in eorum canticum versus sum et factus sum eis proverbium
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
abominantur me et longe fugiunt a me et faciem meam conspuere non verentur
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
faretram enim suam aperuit et adflixit me et frenum posuit in os meum
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
ad dexteram orientis calamitatis meae ilico surrexerunt pedes meos subverterunt et oppresserunt quasi fluctibus semitis suis
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
dissipaverunt itinera mea insidiati sunt mihi et praevaluerunt et non fuit qui ferret auxilium
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
quasi rupto muro et aperta ianua inruerunt super me et ad meas miserias devoluti sunt
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
redactus sum in nihili abstulisti quasi ventus desiderium meum et velut nubes pertransiit salus mea
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
nunc autem in memet ipso marcescit anima mea et possident me dies adflictionis
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
nocte os meum perforatur doloribus et qui me comedunt non dormiunt
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
in multitudine eorum consumitur vestimentum meum et quasi capitio tunicae sic cinxerunt me
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
conparatus sum luto et adsimilatus favillae et cineri
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
clamo ad te et non exaudis me sto et non respicis me
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
mutatus es mihi in crudelem et in duritia manus tuae adversaris mihi
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
elevasti me et quasi super ventum ponens elisisti me valide
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
scio quia morti tradas me ubi constituta domus est omni viventi
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
verumtamen non ad consumptionem eorum emittis manum tuam et si corruerint ipse salvabis
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
flebam quondam super eum qui adflictus erat et conpatiebatur anima mea pauperi
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
expectabam bona et venerunt mihi mala praestolabar lucem et eruperunt tenebrae
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
interiora mea efferbuerunt absque ulla requie praevenerunt me dies adflictionis
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
maerens incedebam sine furore consurgens in turba clamavi
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
frater fui draconum et socius strutionum
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
cutis mea denigrata est super me et ossa mea aruerunt prae caumate
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
versa est in luctum cithara mea et organum meum in vocem flentium
