Jobs 30

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

Ita, dagiti ub-ubing ngem siak ket awan ti ar-aramidenda no di ti manglais kaniak- dagitoy nga agtutubo a dagiti ammada ket pinagkedkedak koma nga agtrabaho a kadua dagiti asok iti arbanko.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

Pudno, ti kinapigsa dagiti ima ti amada, kasano koma a natulongandak - dagiti lallaki a ti kinapigsa ti kinalakayda ket napukawen?

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

Narapisda gapu iti kinapanglaw ken bisin; nagkibkibda iti namaga a daga idiay kasipngetan ti let-ang ken iti disso nga awan matagtagitaona.

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

Nagpag-utda kadagiti naraboy a mulmula; dagiti ramut ti buyboy ti nagbalin a taraonda.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

Napapanawda manipud kadagiti tattao a nangpukkaw kadakuada, a kasla iti panangpukkaw iti maysa a tao iti agtatakaw.

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

Isu a nagnaedda kadagiti tanap nga asideg iti karayan, kadagiti rukib ken kadagiti dadakkel a bato.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

Aggaraigida a kasla kadagiti asno iti nagbabaetan dagiti naraboy a mulmula; naguummongda iti sirok dagiti narabuy a mulmula.

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

Kaputotan ida dagiti maag, wen, dagiti awan serserbina a tattao; napapanawda iti daga babaen kadagiti saplit.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

Ngem ita, pinagbalindak dagiti annakda a lallaki a pakasaritaan para iti kanta ti panglais; pudno, maysaak itan a paga-angawan kadakuada.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

Karuroddak ken ad-adaywandak; kanayonda a tuptupraan ti rupak.

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

Ta pinugsat ti Dios ti tali ti panak ket pinarigatnak, ken isu a napukaw amin ti panagteppel dagitoy a tattao iti sangoanak.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

Iti makannawan nga imak ken tumakder dagiti naranggas a tattao; pappapanawendak ken igabsuonda kaniak dagiti wagas ti panangdadaelda.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

Daddadaelenda ti dalanko; iyas-asidegda ti didigra kaniak, lallaki nga awan ti uray maysa a manganawa kadakuada.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

Umaydak darupen a kasla maysa nga armada manipud iti nalawa nga abot iti pader ti siudad; itulidda dagiti bagbagida kaniak iti katingngaan ti pannakadadael.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

Ti buteng ti nanglapunos kaniak; naipanaw ti dayawko a kasla intayab ti angin; napukaw ti kinarang-ayko a kasla ulep.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

Ita, maibukbukbok ti biagko manipud iti kaunggak; dagiti aldaw ti panagsagsagaba ti nangtengngel kaniak.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

Iti rabii, agut-ot dagiti tulangko; saan a sumardeng ti ut-ot a kasla mangkibkibkib kaniak.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

Ginammatan ti kinapigsa ti Dios ti pagan-anayko; naiputipot daytoy kaniak a kasla iti kwelyo ti nagayad a pagan-anayko.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

Impalladawnak iti kapitakan; nagbalinak a kasla tapok ken dapu.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

Immasugak kenka, O Dios, ngem dinak sungsungbatan; timmakderak, ket kimmitaka laeng kaniak.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

Nagbaliwkan ket nagbalinka a naulpit kaniak; babaen iti bileg ti imam, pinarigatnak.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

Impangatonak iti angin ket impallatoknak daytoy; dinadaelnak iti bagio.

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

Ta ammok nga ipannakto iti patay, ti balay a nakaitudingan ti amin a sibibiag.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

Nupay kasta, awan kadi ti tao a mangiyunnat iti imana a dumawat iti tulong no matinnag isuna? Awan kadi ti mariribukan a tao a dumawat iti tulong?

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

Saanak kadi a nagsangit para kenkuana a mariribukan? Saanak kadi a nagladingit para iti agkasapulan a tao?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

Idi nagbirukak ti naimbag, ket dakes ti dimteng; idi nagurayak iti lawag, kinasipnget ketdi ti dimteng.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

Mariribukan ti pusok ken saan nga agtalna; dimteng kaniak dagiti aldaw ti pannakaparigat.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

Ngimmisiten ti kudilko ngem saan a gapu iti init; nagtakderak iti taripnong ket dimmawatak iti tulong.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

Kakabsatdak dagiti atap nga aso a kadua dagiti kullaaw.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

Nangisit ti kudilko ken agregregda manipud iti bagik; kasla napuoran dagiti tulangko gapu iti pudot.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

Ngarud, ti arpak ket nakatono kadagiti kanta a pangladingit, ti plautak a para iti panagkanta dagiti agdungdung-aw.