Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
“But now those who are younger than I have me in derision, whose fathers I considered unworthy to put with my sheep dogs.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Of what use is the strength of their hands to me, men in whom ripe age has perished?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
They are gaunt from lack and famine. They gnaw the dry ground, in the gloom of waste and desolation.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
They pluck salt herbs by the bushes. The roots of the broom tree are their food.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
They are driven out from among men. They cry after them as after a thief,
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
so that they live in frightful valleys, and in holes of the earth and of the rocks.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
They bray among the bushes. They are gathered together under the nettles.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
They are children of fools, yes, children of wicked men. They were flogged out of the land.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
“Now I have become their song. Yes, I am a byword to them.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
They abhor me, they stand aloof from me, and don’t hesitate to spit in my face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
For he has untied his cord, and afflicted me; and they have thrown off restraint before me.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
On my right hand rise the rabble. They thrust aside my feet. They cast their ways of destruction up against me.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
They mar my path. They promote my destruction without anyone’s help.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
As through a wide breach they come. They roll themselves in amid the ruin.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Terrors have turned on me. They chase my honor as the wind. My welfare has passed away as a cloud.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
“Now my soul is poured out within me. Days of affliction have taken hold of me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
In the night season my bones are pierced in me, and the pains that gnaw me take no rest.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
My garment is disfigured by great force. It binds me about as the collar of my tunic.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
He has cast me into the mire. I have become like dust and ashes.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
I cry to you, and you do not answer me. I stand up, and you gaze at me.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
You have turned to be cruel to me. With the might of your hand you persecute me.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
You lift me up to the wind, and drive me with it. You dissolve me in the storm.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
For I know that you will bring me to death, to the house appointed for all living.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
“However doesn’t one stretch out a hand in his fall? Or in his calamity therefore cry for help?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Didn’t I weep for him who was in trouble? Wasn’t my soul grieved for the needy?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
When I looked for good, then evil came. When I waited for light, darkness came.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
My heart is troubled, and doesn’t rest. Days of affliction have come on me.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
I go mourning without the sun. I stand up in the assembly, and cry for help.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
My skin grows black and peels from me. My bones are burned with heat.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Therefore my harp has turned to mourning, and my pipe into the voice of those who weep.
