Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
Now those who are younger than I have nothing but mockery for me— these young men whose fathers I would have refused to allow to work beside the dogs of my flock.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Indeed, the strength of their fathers' hands, how could it have helped me— men in whom the strength of their mature age had perished?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
They were thin from poverty and hunger; they gnawed at the dry ground in the darkness of wilderness and desolation.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
They plucked saltwort and bushes' leaves; the roots of the broom tree were their food.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
They were driven out from among people who shouted after them as one would shout after a thief.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
So they had to live in river valleys, in holes of the earth and of the rocks.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Among the bushes they brayed like donkeys and they gathered together under the nettles.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
They were the sons of fools, indeed, sons of nameless people! They were driven out of the land with whips.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
But now I have become the subject of their taunting song; I have become a byword for them.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
They abhor me and stand far off from me; they do not refrain from spitting in my face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
For God has unstrung the string to my bow and afflicted me, and those who taunt me cast off restraint before my face.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Upon my right hand rise the rabble; they drive me away and pile up against me their siege mounds.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
They destroy my path; they push forward disaster for me, men who have no one to hold them back.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
They come against me like an army through a wide hole in a city wall; in the midst of the destruction they roll themselves in on me.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Terrors are turned upon me; my honor is driven away as if by the wind; my prosperity passes away as a cloud.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Now my life is pouring out from within me; many days of suffering have laid hold on me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
In the night my bones in me are pierced; the pains that gnaw at me take no rest.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
God's great force has seized my clothing; it wraps around me like the collar of my tunic.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
He has thrown me into the mud; I have become like dust and ashes.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
I cry to you, God, but you do not answer me; I stand up, and you merely look at me.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
You have changed and become cruel to me; with the strength of your hand you persecute me.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
You lift me up to the wind and cause it to drive me along; you throw me back and forth in a storm.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
For I know that you will bring me to death, to the house appointed for all the living.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
However, does no one reach out with his hand to beg for help when he falls? Does no one in trouble call out for help?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Did not I weep for him who was in trouble? Did I not grieve for the needy man?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
When I hoped for good, then evil came; when I waited for light, darkness came instead.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
My heart is troubled and does not rest; days of affliction have come on me.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
I have gone about like one who was living in the dark, but not because of the sun; I stand up in the assembly and cry for help.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
I am a brother to jackals, a companion of ostriches.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
My skin is black and falls away from me; my bones are burned with heat.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Therefore my harp is tuned for songs of mourning, my flute for the singing of those who wail.
