Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
But now people much younger than me laugh at me; people whose fathers I would not put to work with my sheepdogs.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
They are too weak to be any use to me; they're all worn-out.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Thin through hunger and want, they try to eat the dry ground in the dark, desolate wilderness.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
There they pick desert herbs and the leaves of bushes, and eat the roots of broom trees.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
They were driven out of the community.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
People shouted after them as if they were thieves. They have to live in dangerous ravines, in caves and among the rocks.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
They shout out like animals among the bushes; they huddle together in the weeds for shelter.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
They are foolish, nameless people that have been driven from the land.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
Yet now they mock me in their songs; I have become a joke to them!
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
They despise and shun me; they don't hesitate to spit in my face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
God has made my bowstring loose and humbled me.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
The rabble rise up against me, they send me running; like a city under siege they devise ways to destroy me.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
They cut off my way of escape; they bring about my downfall and do this without anyone's help.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
They come in through a wide breach; they rush in as the wall comes tumbling down.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Terrors overcome me; my honor is blown away by the wind; my salvation vanishes like a cloud.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
And now my life is ebbing away; every day despair grips me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
At night my bones are in agony; the pain gnaws at me and never stops.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
God grabs me roughly by my clothes; he pulls me by the collar of my shirt.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
He has thrown me in the mud; he has humbled me like dust and ashes.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
God, I cry to you but you don't answer; I stand before you, but you don't even notice me.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
You have turned cruel to me; you use your power to make me suffer.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
You pick me up and blow me along in the wind; tossing me about in the whirlwind.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
I know you're taking me to my death, to the place where all the living go.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
Who would want to kick a man when he is down, when they cry for help in their time of trouble?
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Didn't I weep for those having hard times? Didn't I grieve at what the poor suffered?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
But when I looked for good, only evil came, and when I waited for the light, all that came was darkness.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Inside I am in turmoil, it never stops; I face days of despair.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
I am so depressed; seeing the sun doesn't help. I stand up in the assembly and cry for help.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
I am like a brother to the jackals, a companion to owls.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
My skin turns black on me; and my bones burn within me.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
My lyre only plays sad songs, and my pipe is the voice of those who weep.
