Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
But now the younger in time scorn me, whose fathers I would not have set with the dogs of my flock:
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
The strength of whose hands was to me as nothing, and they were thought unworthy of life itself.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Barren with want and hunger, who gnawed in the wilderness, disfigured with calamity and misery.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
And they ate grass, and barks of trees, and the root of junipers was their food.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Who snatched up these things out of the valleys, and when they had found any of them, they ran to them with a cry.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
They dwelt in the desert places of torrents, and in caves of earth, or upon the gravel.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
They pleased themselves among these kind of things, and counted it delightful to be under the briers.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
The children of foolish and base men, and not appearing at all upon the earth.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
Now I am turned into their song, and am become their byword.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
They abhor me, and flee far from me, and are not afraid to spit in my face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
For he hath opened his quiver, and hath afflicted me, and hath put a bridle into my mouth.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
At the right hand of my rising, my calamities forthwith arose: they have overthrown my feet, and have overwhelmed me with their paths as with waves.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
They have destroyed my ways, they have lain in wait against me, and they have prevailed, and there was none to help.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
They have rushed in upon me, as when a wall is broken, and a gate opened, and have rolled themselves down to my miseries.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
I am brought to nothing: as a wind thou hast taken away my desire: and my prosperity hath passed away like a cloud.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
And now my soul fadeth within myself, and the days of affliction possess me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
In the night my bone is pierced with sorrows: and they that feed upon me, do not sleep.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
With the multitude of them my garment is consumed, and they have girded me about, as with the collar of my coat.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
I am compared to dirt, and am likened to embers and ashes.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
I cry to thee, and thou hearest me not: I stand up, and thou dost not regard me.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Thou art changed to be cruel toward me, and in the hardness of thy hand thou art against me.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Thou hast lifted me up, and set me as it were upon the wind, and thou hast mightily dashed me.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
I know that thou wilt deliver me to death, where a house is appointed for every one that liveth.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
But yet thou stretchest not forth thy hand to their consumption: and if they shall fall down thou wilt save.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
I wept heretofore for him that was afflicted, and my soul had compassion on the poor.
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
I expected good things, and evils are come upon me: I waited for light, and darkness broke out.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
My inner parts have boiled without any rest, the days of affliction have prevented me.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
I went mourning without indignation; I rose up, and cried in the crowd.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
I was the brother of dragons, and companion of ostriches.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
My skin is become black upon me, and my bones are dried up with heat.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
My harp is turned to mourning, and my organ into the voice of those that weep.
