Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
But now the youngest have laughed me to scorn, now they reprove me in [their] turn, whose fathers I set at nothing; whom I did not deem worthy [to be with] my shepherd dogs.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Yes, why had I the strength of their hands? for them the full term [of life] was lost.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
[One is] childless in lack and famine, [such as] they that fled but lately the distress and misery of drought.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Who compass the salt places on the sounding [shore], who had salt [herbs] for their food, and were dishonourable and of no repute, in lack of every good thing; who also ate roots of trees by reason of great hunger.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Thieves have risen up against me,
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
whose houses were the caves of the rocks, who lived under the wild shrubs.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
They will cry out amongst the rustling [bushes].
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
[They are] sons of fools and vile men, [whose] name and glory [are] quenched from off the earth.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
But now I am their music, and they have me for a byword.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
And they stood aloof and abhorred me, and spared not to spit in my face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
For he has opened his quiver and afflicted me: they also have cast off the restraint of my presence.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
They have risen up against [me] on the right hand of [their] offspring; they have stretched out their foot, and directed against me the ways of their destruction.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
My paths are ruined; for they have stripped off my raiment: he has shot at me with his weapons.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
And he has pleaded against me as he will: I am overwhelmed with pains.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
My pains return upon [me]; my hope is gone like the wind, and my safety as a cloud.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Even now my life shall be poured forth upon me; and days of anguish seize me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
And by night my bones are confounded; and my sinews are relaxed.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
With great force [my disease] has taken hold of my garment: it has compassed me as the collar of my coat.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
And you have counted me as clay; my portion in dust and ashes.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
And I have cried to you, but you hear me not: but they stood still, and observed me.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
They attacked me also without mercy: you have scourged me with a strong hand.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
And you have put me to grief, and have cast me away from safety.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
For I know that death will destroy me: for the earth is the house [appointed] for every mortal.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
Oh then that I might lay hands upon myself, or at least ask another, and he should do this for me.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Yet I wept over every helpless man; I groaned when I saw a man in distress.
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
But I, when I waited for good things, behold, days of evils came the more upon me.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
My belly boiled, and would not cease: the days of poverty prevented me.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
I went mourning without restraint: and I have stood and cried out in the assembly.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
I am become a brother of monsters, and a companion of ostriches.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
And my skin has been greatly blackened, and my bones are burnt with heat.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
My harp also has been turned into mourning, and my song into my weeping.
